Hvor har det blitt av KIM?

KIM er et rådgivende organ for myndighetene i saker som angår personer med innvandrerbakgrunn. Utvalget oppnevnes av Kongen i statsråd hvert fjerde år og dets hovedoppgave er å gi myndighetene råd i saker som angår innvandrere og føre en dialog mellom innvandrere og myndighetene.

Nominasjonsprosessen og utnevning av det nye utvalget er i gang nå, og det blir spennende å se sammensetningen av det nye utvalget.

Jeg er en av de heldige som har fått æren og blitt utnevnt som KIM-medlem. Jeg ble deretter valgt som nestleder. Jeg husker mine ambisjoner da jeg ble medlem, trodde jeg kunne gjøre forskjell i de sakene jeg var opptatt av, men dessverre ble det ikke slik.

Når et slikt bredt sammensatt utvalg ikke har vært synlig hittil, lurer man om det egentlig trengs noe KIM i det hele tatt?

Når et slikt bredt sammensatt utvalg som har en særskilt posisjon på innvandrerfeltet og unik påvirkningsmulighet overfor politikere ikke har vært synlig og handlekraftig hittil, lurer man om det egentlig trengs noe KIM i det hele tatt? Og eventuelt om rådet kan effektiviseres?

Dette utgående KIM (2010-2013) tiltrådte med to nye politiske endringer som muligens kan ha hatt påvirkning på rådets lave produktivitet. For det første ble KIM utvidet fra å ha 20 medlemmer på landsbasis til å få 70 medlemmer. Deretter ble all politisk og byråkratisk deltakelse i utvalget fjernet. KIM ble dermed et rent innvandrerutvalg. Men det manglet samtidig representanter fra flere viktige innvandrer- og minoritetsgrupper, f eks polakker. Så med andre ord KIM ble lite representativt utvalgt.

I tillegg til endringene har de første to årene i KIMs periode vært preget av ustabilitet og konflikt internt i utvalget, mellom utvalgets leder og tidligere sekretariatsleder og mellom utvalgets leder og noen av medlemmene. Denne konflikten har dessverre havnet i avisen. Til slutt ble sekretariatet oppløst. Tre av fire i KIMs langtidssekretariat sluttet i denne perioden. Halvparten av utvalgets medlemmer sluttet også underveis. Dette har jo selvfølgelig hemmet utvalgets produksjon, noe som igjen påvirket trivselen.

En av KIMs viktigste oppgaver er å være høringsinstans for myndighetene i saker som gjelder innvandrings- og integreringsfeltet. Jeg sitter nå i Foreldreutvalget for grunnskoleopplæring (FUG). I det utvalget fikk jeg med meg behandlingen av lovendringsforslagene innen utdanningssystemet som Utdanningsdirektoratet la ut. Men i denne saken har KIM stort sett vært fraværende. Dette er jo et felt som er enormt viktig for målgruppen KIM representerer. Det er heller ikke noe rart at KIM ikke har bidratt noe særlig de siste offentlige utredningene (NOU) som direkte angikk innvandring og integrering. Barnevernet er også et brennaktuelt tema flere steder i Norge. Men KIM har ikke tatt eierskap til dette. Så det blir naturlig å stille seg spørsmålet: Trenger vi KIM i det hele tatt?

Etter snaut to år i KIM, måtte jeg fratre mitt verv. Jeg takker enormt for den tilliten jeg har fått, men jeg vil også si at denne avgjørelsen var en av de beste avgjørelse jeg noen gang har tatt. Det første jeg gjorde da jeg ble valgt som nestleder, var å studere medlemmenes CV. Det jeg fant ut fort var at vi hadde utrolig mange dyktige og erfarende folk i utvalget som var engasjert i dette feltet, men som dessverre ble ikke dette potensialet utnyttet optimalt.

Jeg tror det er to årsaker som har bidratt at utvalget i perioden som nå er i ferd med å gå ut ikke har klart å gjøre jobben de satt for å gjøre. For det første gjorde den politiske endringen at KIM ble for stort til å håndtere. Den andre var dårlig lederskap. Den som skal lede et slikt utvalg, som kan verken sanksjoneres eller belønnes, må være utrustet med gode kommunikasjonsevner, noe som denne lederen ikke viste.

Dersom myndighetene virkelig ønsker at KIM skal gjøre jobben sin, så må de endre mandatet. I dag er det eneste kravet som stilles for at en organisasjon skal være representert i KIM at den har mottatt offentlig støtte de siste to årene. Det må stilles krav til medlemmene når det gjelder erfaring og motivasjon. At utvalget leverer resultat og viser eierskap på sitt felt, er avhengig av lederens egenskaper. Den lederen som skal lede dette utvalget må kjenne norske systemet og målgruppen svært godt, og må helst ha lang ledererfaring. Lederen må evne å motivere, oppmuntre og utfordre utvalgets medlemmer. Å sitte i KIM innebærer ikke stor økonomisk kompensasjon, så det er svært viktig at både medlemmene og lederne er sterkt motivert. Ledervervet kan for eksempel utlyses offentlig, og stillingsbeskrivelsen bør da ha klare kvalifikasjonskrav. I dag er det BLD som utnevner lederen, men erfaring viser at dette ikke har sikret god nok lederkompetanse frem til nå.

FUG kaller jeg et inkluderende utvalg. Der sitter ni kompetente og engasjerte foreldre som skal representere alle foreldre i Norge. Funksjonshemmede, samiske, innvandrere og norsk-etnisk foreldre er representert i dette utvalget, som altså består av kun ni personer. Så jeg vil påstå at KIM-modellen som har eksistert siden 80-tallet ikke er en inkluderende modell. Modellen vi har i dag, deler samfunnet i Vi og Dere, noe jeg ikke ønsker. Det ville fungert bedre hvis dette utvalget var et utvalg som tok opp kampen hver gang det oppstår urettferdighet mot målgruppa. Hvis det hadde vært slik, kunne jeg kanskje ha akseptert dagens modell.