Foto: http://migrantforum.org.uk/
I 2005 flyktet Constance Nzeneu fra sitt hjem i Kamerun. Hun skulle tvangsgiftes og i kjølvannet av det kjønnslemlestelses med tvang. Hun reiste til Storbritannia på leting etter en skjebne hun selv kunne kontrollere.
Retten til å søke asyl er hjemlet i Menneskerettighetserklæringen. Hvorfor er det da slik at Storbritannia behandler dem som flykter fra forfølgelse med så mye forakt og likegyldighet?
Ender i fattigdom
Regjeringens politikk overfor asylsøkere er tungt ladet med fremmedfrykt og rasisme. Enten de kommer seg inn i landet lovlig eller ulovlig, har asylsøkere ingen lovfestet rett til å jobbe her i landet. Avhengig av hvor mye støtte man får fra det offentlige, kan det føre til håpløshet, hjemløshet og et liv i ekstrem fattigdom.
Vi må sette spørsmålstegn ved strukturene som tvinger kvinner inn i håpløshet og utfordre regjeringen som medskyldig i dette.
Noen ganger får man et sted å bo, men ofte er dette i kommunale boliger som andre leietakere ikke vil ha. Asylsøkere har heller ingen kontroll over hvor de skal bo mens de venter på søknaden skal behandles. Med støtte fra det offentlige ble Constance sent til Cardiff og levde fra dag til dag på matkuponger.
Demonisering
På tross av skremsler i pressen mottar ikke Storbritannia flere asylsøkere enn andre land. Tanken på å søke asyl i Storbritannia møtes for ofte med latterliggjøring i tabloidene. Medias karakteristikker asylsøkere ligner mye på deres karakteristikker av trygdede, begge gruppene er blitt symboler på alt som er galt med dette landet. Denne demoniseringen er ikke uvant for folk som lever på randen av samfunnet, men den konstante gjentakelsen av den former publikums oppfatningen av asylsøkere, ofte med skadelig utfall.
Vi må sette spørsmålstegn ved strukturene som tvinger kvinner inn i håpløshet og utfordre regjeringen som medskyldig i dette. I Kamerun ble Constance nektet frihet som følge av objektifisering og undertrykking. Hun ble berøvet muligheten til å velge hvem hun ville leve resten av livet sammen med. Dette er ikke begrenset til en bestemt kultur, hudfarge eller tro. Kvinners heteroseksuelle relasjoner er nesten alltid underlagt patriarkatets innfall – om det så er formelt eller underforstått.
Tok opp kampen
Men flukten fra det uønskede ekteskapet betød at livssituasjonen hennes gikk fra asken til ilden. Med begrensede muligheter som følge av strukturell diskriminering sto Constances valg mellom tvangsekteskap og påtvungen håpløshet. Hvordan skaper man håp ved desperasjonens veiskille?
Hensatt i en pinefull ventetid av Innenriksdepartementet, fikk hun til slutt avslag på asylsøknaden to år etter at hun søkte. Men Constance slo tilbake, og med sin fire år gammel sønn med på lasset startet hun en kampanje mot deportering.
Lokal aktivisme
I en tale på UK Feministas sommerskole i august fortalte Constance hvordan hun slet hver dag, men likevel kastet seg inn i lokal aktivisme. Hun overtalte naboene til å ta avstand fra hat mot innvandrere. Så skapte hun en trygg havn i veikrysset mellom statlig rasisme og strukturelt patriarkat – hun startet Women Seeking Sanctuary, en liten, frivillig organisasjon for kvinner i samme situasjon som henne. Jeg møtte nylig en av kvinnene som hadde fått hjelp av gruppen, og hun fortalte meg hvordan den hadde gitt henne håp, tatt imot barna hennes og forandret livet hennes.
Pressgruppen Women Seeking Sanctuary driver lobbyvirksomhet og er talspersoner for kvinner på flukt. De driver samtidig en støttegruppe for kvinner og barn, som møtes annen hver uke. De gir også grunnleggende informasjon om Innenriksdepartementets rutiner for internering – en prosess som river mange vekk fra Storbritannia uten forvarsel, og fører mange inn i en tilværelse av forvirring og frykt. Som så ofte ellers er det å sette ord på problemet første skritt mot å skape en løsning. Styrke finnes når man er mange, og Constances arbeid utgjør ryggraden i et sterkt lokalsamfunn.
Strukturelt problem
Det er mye som kan sies om den rollen offentlige strukturer spiller i å tvinge folk inn en marginalisert tilværelse. De av oss som er opptatt av rettferdighet må ta inn over oss de marginalisertes liv. Vi må også stille seriøse spørsmålstegn ved en feminisme som er mer opptatt av Twitters hetsknapp enn asylsøkere og flyktningkvinner som arbeider for å støtte hverandre og motsette seg deportering.
Constance vant prisen Årets kvinne i mars på prisutdelingen Årets innvandrer- og flyktningkvinne. Hun er et levende bevis på at selv under forhold som kunne knust et menneske under de urettferdige strukturenes vekt, kan håpe fremdeles leve.
Innlegget ble publisert på opendemocracy.net/5050. Gjengitt med tillatelse. Oversatt for Utrop av Are Vogt Moum.
