Ubehaget i debatten

Også for dem som kjenner feltet og problemstillingene godt, kan det være en krevende øvelse å holde tunga rett i munnen når det er sensitive temaer som rasisme, diskriminering og marginalisering som diskuteres.

Hvem er egentlig mest undertrykt? Hvem har det verst? Svarte? Homofile? Kvinner? Eller kanskje svarte, homofile kvinner? Er dette i det hele tatt nyttige og meningsfulle spørsmål å stille? Under OXLO-konferansen nylig kom disse spørsmålene til overflaten, nærmest uten at det var planlagt, i det minste virket det slik for meg som konferansedeltaker. På konferansen deltok jeg på et seminar om rasisme og homohat, der Thomas Prestø, en av de få norske ekspertene på rasisme rettet mot folk med afrikansk bakgrunn, var en av paneldeltakerne.

Rasisme er dårlig forstått
Skal vi ha noen formening om hva rasisme er, må vi spørre dem det gjelder, påpekte Prestø. Og i Norge finnes det – hold deg fast – ikke én eneste studie der man har spurt dem det gjelder hva rasisme er for dem, hvordan rasismen oppleves, hva det innebærer å bli utsatt for rasisme, hvor de møter rasisme, osv. Dette ifølge Prestø.

Når jeg spør folk rundt om i Norge hva rasisme er, sliter mange med å svare.

Prestø bør vite hva han snakker om, for han har vært i feltet lenge og iherdig lett etter forskningsresultater som kan si noe om hva rasisme er for dem som faktisk utsettes for det, altså først

og fremst folk med opprinnelse utenfor Europa. Island har slike studier, opplyser Prestø, men ikke Norge. I Sverige har man lenge systematisk kartlagt hatkriminalitet. Der viser tall, som også kom fram under OXLO-konferansen (under framføringen til Ap-politiker Håkon Hauglie), at det store flertallet av hatforbrytelser har et afrofobisk motiv, altså verken islamofobisk eller homofobisk, slik mange kanskje tror.

Gnisninger
Ubehaget i debatten dukket opp, også under OXLO-konferansen, som for øvrig var et meget vellykket og interessant arrangement. Her var kjente fjes som Jan Otto Johansen og Øyvind Strømmen til stede. Sammen med mange andre interessante, positive og engasjerte mennesker. Etter lunsj var det duket for seminar og debatt om rasisme og homohat.

I løpet av innleggene fra aktivist og researcher Thomas Prestø, den polske akademikeren og antinaziaktivisten Rafal Pankowski, Skeiv Verdens Susanne Øvergaard og Ap-politiker og homoaktivist Håkon Hauglie ble det nemlig klart at virkelighetsforståelsen spriket noe. På et overflatisk plan kunne det virke som den største uenigheten sto mellom Øvergaard og Prestø. Øvergaard hevdet under sitt innlegg at når noen bruker ordet «neger» som skjellsord, slås det umiddelbart ned på, mens «homo» brukt som skjellsord er langt mer akseptert i samfunnet og sanksjoneres i mindre grad. Prestø var ikke uventet uenig, og ville ha seg frabedt en påstand om at «negerdebatten» er død og begravet (noe for øvrig Øvergaard aldri påsto eller ble beskyldt for å påstå).

Det var ingen tvil om at de fire paneldeltakerne ville hverandre vel, og det ble fort enighet om at det er viktig å bygge solidaritet på tvers. Alle kjemper sin kamp og kan dra nytte av andres erfaring, innsikt og støtte. Likevel viste den måten debatten utviklet seg på at sensitive temaer av og til gir oss mennesker blinde flekker. Rasisme er i særklasse et slikt sensitivt tema. Og når uuttalte krav om politisk korrekthet på en ubevisst måte blir styrende for hvordan vi tenker om et problem, kommer vi fort på ville veier.

Flodhester og giraffer
Hva er så problemet? Ifølge Prestø mangler vi en operativ definisjon av rasisme i den norske debatten.

– Når jeg spør folk rundt om i Norge hva rasisme er, sliter mange med å svare. Ikke så rent få kommer med en regle om «diskriminering på bakgrunn av etnisitet, kultur og religion». Men er dette virkelig rasisme? Jeg mener nei. Rasisme er et langt mer spesifikt fenomen som blant annet handler om fenotypiske trekk, rent konkret ting som bred nese og store lepper, oppsummerte Prestø i sin innledning på seminaret.

Her mener jeg Prestø har et poeng som er mer enn bare semantikk. Det må gå an å skille både analytisk og empirisk mellom ulike former for intoleranse og essensialisering av grupper. Islamofobi er negativ stereotypisering av folk på bakgrunn av deres tilhørighet til islamsk tro. Men å si at islamofobi er rasisme er en uheldig begrepsblanding, som litt flåsete sagt kan sammenlignes med å si at en giraff er en flodhest. Det er med andre ord en kategorifeil. Både giraffen og flodhesten er pattedyr, de har altså visse fellestrekk som at de føder levende unger som dier i en viss periode etter fødselen. Men en flodhest er åpenbart ikke en giraff. Som en (litt haltende vil kanskje noen si) analogi til dette kan man tenke seg at det blir meningsløst for en person som har vært utsatt hat fordi han er muslim (altså på grunn av religiøs tilhørighet) å si til henne at hun har blitt utsatt for rasisme. Islam er ikke en rase. Og det å være svart er ikke en religion.

Debatten kan bli bedre
Hvorfor, vil kanskje noe spørre, gjøre en big deal ut av dette. Grunnen er rett og slett at debatten blir mer fruktbar med gode og klare begreper. Er tanken uklar og premissene forvirrede, forfaller debatten fort til meningsløst ordgyteri og krangling. I den store skolesekken som heter xenofobi finnes mange bøker. Én heter rasisme, en annen islamhat, en annen homohat, en annen antisemittisme osv. De ligger i samme sekk ja, men de er separate bøker med hver sin bakgrunn, historie og innhold. I en hver debatt der vi aspirerer til et visst nivå og om å komme videre i vår forståelse – og dermed i grunnlaget for meningsfull handling – er vi nødt til å belage oss på en viss intellektuell anstrengelse slik at vi kommer fram til gode begreper og en virkelighetsforståelse som gir mening for flest mulig av dem som berøres av debatten, men ikke minst av fenomenet. For rasisme, islamofobi, homohat og antisemittisme er ikke først og fremst begreper. De er reelle størrelser i den virkelige verden. Skal vi ha noe håp om å møte den høyst reelle diskrimineringen som skjer hver eneste dag, må vi gjøre en innsats for å bringe debatten dithen at det er mulig.