Foto: Eoghan Rice Trocaire/ CAFOD
- Religionen kan ikke overses - 22.09.2013
Endelig har regjeringer og offentlige instanser for utviklingshjelp fattet interesse for velferd og sosiale ordninger i MØNA-regionen (Midtøsten og Nord-Afrika, overs. anm), da særlig i de arabiske og majoritetsmuslimske landene.
For ti år siden så situasjonen svært annerledes ut. Ingen snakket om behovet for å sørge for sosial trygghet for befolkningen i MØNA-regionen (bortsett fra kanskje FNs Arab Human Development-rapporter) og regjeringstalsmenn visste egentlig lite om hva sosialpolitikk betydde. Men siden midten av 2000-tallet har vi sett en eksplosjon i nye begreper som sosial trygghet, sosial sikkerhet, sosialhjelp, sosial solidaritet, sosial integrasjon og ny velferdsmiks. Men har vi kommet noe nærmere en forståelse av hvordan systemene for sosialpolitikk fungerer i MØNA-regionen, og som sentralt spørsmål, hva er veien videre nå som Den arabiske våren har brakt saker som sosial rettferdighet og velferdspolitikk fram i lyset?
Vanskeligere for forskere
For ti år siden var religion og religiøs, sosial velferd et betydelig behageligere forskningsfelt. Det var mye mindre preget av mistenksomhet fordi langt færre brydde seg om det. Selv grupper av politisk karakter med veletablerte velferdsavdelinger som Hizbollah eller Det muslimske brorskapet var mye åpnere for utenforstående forskere som ønsket å komme og se hva de holdt på med. Iran var et land der forskere fra Vesten kunne får visum på rimelig kort tid, gjennom standardiserte søkeprosedyrer. I dag er situasjonen en helt annen: Dørene har blitt stengt for forskere da muslimske organisasjoner som driver velferdsarbeid har blitt gjenstand for inngående granskninger. For å få visum til Iran i disse dager trenger man en invitasjon og et spesielt referansenummer fra Utenriksdepartementet. Dette er ikke et anekdotisk poeng – denne forandringen i forholdene er sentral for å finne veien fremover fordi:
Muslimske grupper, uansett hvor klare deres forbindelser er til væpnet kamp, har vidtrekkende sosiale velferdsnettverk i de landene der de opererer. Dette er velorganiserte nettverk som på en vellykket måte løser de daglige sosiale og økonomiske problemene som vanlige folk møter.
Det vi ser i MØNA-regionen er at både statlige og religiøse organisasjoner kanaliserer sin støtte spesielt til foreldreløse barn og alenemødre fordi de ikke har noen mannlig forsørger.
Ulik religion, lik politikk
Det er umulig å utforme en politikk som kan støtte opp under sosial integrasjon og sosial sikkerhet i MØNA-regionen uten å ta med i betraktningen posisjonen og rollen som religion og religiøse grupper har i samfunnene der. Min forskning det siste tiåret har favnet langt bredere enn bare å se på muslimske grupper; jeg nevner disse spesielt fordi de er del av den motoren som driver debatten om politikk og politikkutforming rundt om i verden. Jeg har forsket på kristne og drusiske velferdsorganisasjoner i MØNA-regionen også, og her kommer det viktige poenget:
Når vi sammenligner den typen tjenester som ytes av religiøse velferdsorganisasjoner i MØNA-regionen, uavhengig av hvilken type politisk tilhørighet de gitte organisasjonene måtte ha, finner vi at alle disse organisasjonene har et likende velferdsetos som prioriterer sårbare grupper som foreldreløse barn, eldre og alenemødre. Faktisk opererer de alle med utgangspunkt i sosialhjelp, om det så er i kontanter eller naturalia. Ta for eksempel Emdad og Caritas i Libanon – Emdad er del av familien av Hizbollah-ledede velferdsstiftelser, men de gir sosialhjelp til noen av de fattigste delene av befolkningen som oftest bekjenner seg til shia-islam. Caritas er også en svært fremtredende velferds- og utviklingsorganisasjon som er knyttet til Caritas Internationalis, velferdsarmen til Den katolske kirken. Caritas yter samme type sosialhjelp og familiehjelp som Emdad. Så hvorfor har religion blitt et skjellsord?
Kommet for å bli
Religion er en kraft som har kommet for å bli, både på den østlige og vestlige halvkule. Alexis de Toqueville bemerket på sine berømte reiser rundt i Amerika at røttene til det vestlige demokratiet ligger i de hundrevis av frivillige religiøse gruppene som gjennomførte omfattende arbeid i nabolagene og nærmiljøene på 17- og 1800-tallet. De primitive formene for spontan sosial organisering la grunnlaget for de mer komplekse, pluralistiske og moderne styringsformene vi har i dag.
Kan vi på noen måte se for oss en situasjon med tilsvarende spontane velferdsorganisajoner av religiøs karakter i MØNA-regionen i dag?
Sosial eller “terroristisk”?
I den vestlige verden har vi forsonet oss med rollen religion spiller i det offentlige liv og vi aksepterer at velferdsstaten delvis var en idé som sprang ut av etablerte kirkesamfunn i kjølvannet av annen verdenskrig. Fremstående sosiologer i Nord-Amerika og Europa som Jürgen Habermas, Robert Bellah, Robert Putnam og til og med ved ett tilfelle Anthony Giddens har ikke vært fremmede for å hylle religion som en kraft i sivilsamfunnet som bidro til å styrke båndene mellom mennesker i nærmiljøene og støtte opp om sosiale nettverk. Likevel står vi i økende grad overfor en diskurs om religion, og særlig islam, som en reaksjonær, konservativ og diktatorisk om ikke «terroristisk» kraft. Hvorfor er det slik, og hva kan samfunnsvitenskapelig forskning bidra med av innsikt?
Fokus på familien
Regjeringer og globale utviklingsinstitusjoner vil lykkes med sin formulering av en ny sosial trygghet og velferdspolitikk om de tar på alvor den erfaringen som religiøse organisasjoner har med å sørge for sosial velferd. Men enda forbi dette er religionen kilde til fremherskende moralske verdier som understøtter MØNA-regionens særegne utforminger av det gode samfunn i. Eksempelvis er familien ennå sentral i religiøs tenkning om velferd. Det vi ser i MØNA-regionen, er at både statlige og religiøse organisasjoner kanaliserer sin støtte spesielt til foreldreløse barn og alenemødre nettopp fordi disse ikke har noen mannlig forsørger. Faktisk finnes det i MØNA-regionen ikke velferdsordninger som gir støtte til arbeidsføre menn som rammes av arbeidsløshet (bortsett fra for eksempel Tyrkia, Israel og nylig også Bahrain og Jordan).
Altså: Når vi skal utarbeide politikk, kan vi bare forstå mønstrene arbeidet med sosial velferd følger i MØNA-regionen ved å se på forbindelsen til religion. Uansett hvilket utganspunkt man måtte ha, er relgionen en kraft som MØNA-regionen ikke bør skamme seg over, men bør gå i dialog med. Til en viss grad er budskapet i dette argumentet åpenbart: Du kan ikke snu ryggen til en kjempe.
Artikkelen er publisert på OpenDemocracy og er oversatt for Utrop av Are Vogt Moum. Gjengitt med tillatelse.
