Uheldig favorisering

– Dette handler om å gi ungene en ballast for livet. Elevene trenger kunnskap om kristendommen for å forstå norsk samfunn og historie.

Slik forklarer nestleder i KrF, Dagrun Eriksen, hvorfor de fire partiene som forhandlet om hvem som skulle gå i regjering etter valget har blitt enige om at faget Religion, Livssyn og Etikk skal døpes om til Kristendom, Religion, Livssyn og Etikk (KRLE) og at undervisning om kristendommen i fremtiden skal utgjøre 55 prosent av faget.  

I et samfunn som endrer seg så raskt som vårt, er Eriksens argument bare et delvis gyldig, slik Utrop ser det. Ja, vi kan på generelt grunnlag si at bevissthet om fortidens tradisjoner, tenkemåter og maktstrukturer er viktig for alle unge. Eriksen nevner riktignok både samfunn og historie, men det kan virke som det tilbakeskuende har fått overtaket på KrF og de øvrige borgerlige partiene under sonderingene. Men religion er i dagens Norge slett ikke bare historie – religionen er tvert i mot på full fart inn igjen i samfunndebatten, og religionsdebatten i dag handler som vi alle vet ikke i 55 prosent av tilfellene om kristendom. Avtalen mellom de fire partiene er ikke tilstrekkelig oppdatert på denne utviklingen. 

Ut fra en ren nyttetenkning kunne vi kanskje fjernet religionsfaget helt og holdent.

– 7,5 prosent etikk
Det elevene etter alt å dømme trenger i dag, er kunnskap som setter dem i stand til å manøvrere i en flerreligiøs verden som er i stadig bevegelse. Derfor ville det være mer hensiktsmessig å aktualisere og vitenskapeliggjøre faget religion i større grad enn det de nye regjeringspartnerne in spe legger opp til. Vi får stadig nye religioner i Norge etter hvert som nye grupper vandrer inn, og størrelsesforholdet dem i mellom endrer seg hele tiden. Samtidig er teknologi og vitenskap i en rivende utvikling. Hvordan vi forholder oss til en slik mangfoldig og flyktig verden, er noe ikke minst etikkdelen av RLE-faget ville kunne tatt opp – hvis etikkdelen da ikke var avspist med ynkelige 7,5 prosent av pensum. Det er filosof Lars Gule som nevner dette tallet i dagens Klassekampen basert på hans egen forståelse av hva bestemmelsen om 55 prosent kristendom må bety dersom den øvrige plassen på pensum skal opptas av like deler buddhisme, hinduisme, jødedom, islam og humanisme, samt etikk. I praksis vil selvsagt ikke prosentfordelingen være så nøyaktig, men tallet gir en pekepinn på den tendensen til forskjellsbehandling den nye bestemmelsen vil innebære.

Ja til kunnskap om religion
Fra Utrops ståsted virker det nokså selvinnlysende at økt kunnskap om religion vil være av det gode. Men Høyre-skolen vi lenge har hatt i Oslo, har ikke akkurat vært kjent for sin forkjærlighet for «myke» fag som historie og religion. Tendensen til å fokusere på «nyttig» kunnskap, altså kunnskap som kan omsettes i økonomisk vekst, som matematikk og naturfag, gjelder imidlertid slett ikke bare Høyre. Det er en generell trend i hele den vestlige verden og dermed hos de fleste norske partier, og vi kan tenke oss at det er en slik (snever, vil nok mange si) nyttetenkning som har ført til at religionsfaget har fått stadig mindre plass i skolen de siste årene. Og nå skal altså undervisningen om f eks islam, som Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet for noen år siden dokumenterte er tema svært så hyppig i avisene, kun utgjøre 7,5 prosent av en religionsundervisning som allerede er redusert.

Identitetspolitisk backlash
Ut fra en ren nyttetenkning kunne vi kanskje fjernet religionsfaget helt og holdent, slik enkelte rasjonalistiske debattanter har argumentert for. I en blå-blå-gul-grønn kompromissverden er det istedet kristendommen som får forrang. Det er med respekt å melde ikke særlig fremtidsrettet i vårt flerkulturelle og flerreligiøse samfunn. Vi bør heller ikke glemme den mørkeblå brikken i dette puslespillet. Frp har lenge ønsket å legge økt vekt på det partiet kaller «vår kristne kulturarv». Ideologisk sett er det Frp vil ha noe annet og mer identitetspolitisk potent enn det KrF ønsker seg. Utrop har tidligere advart mot farene ved å fokusere for sterkt på identitetspolitikk. Jo hardere du presser på for å bygge en enhetlig nasjonal identitet, jo flere vil falle utenfor. Ikke alle av oss er kristne, selv ikke de som oppfatter seg som etnisk norske.