Foto: Liberty
De fleste er tilsynelatende enige om at innvandringen er ute av kontroll i Storbritannia. Visstnok mener vi alle sammen at innvandrerne har skylden for arbeidsløshet og husmangel. Den offentlige opinionen ser ut til å stille seg bak strenge tiltak for å stanse innvandringen. Denne stereotypiseringen og utpekingen av innvandrere til syndebukker har blitt et stadig tydeligere trekk ved livet her i Storbritannia.
Politikere og presse har kjørt seg fast i et mønster der tiltakende negativ retorikk overfor innvandrere presenteres som «det folk egentlig mener». Dagens debatt tar ikke for seg hvordan regjering og medier har spilt en sentral rolle i å skape negative fortellinger om innvandrere.
Negativt språk
Mediekanaler blåser opp eller spekulerer ofte om tallet på asylsøkere, flyktninger og innvandrere. Bilder i aviser og på tv føyer seg inn i den dominerende stereotypen om unge, farlige menn som sniker seg inn i Storbritannia og blir en trussel i «våre nabolag». 31 prosent av overskriftene og 53 prosent av brødtekstene i alle landets aviser har negative konnotasjoner. Språket som brukes for å beskrive innvandring er svært fiendtlig i alle typer aviser med «ulovlig» og «falsk» som de vanligste begrepene brukt for å beskrive innvandrere og asylsøkere. I tillegg til journalistikk full av feil forekommer det også «overrapportering». I 2002 handlet for eksempel henholdsvis 25 og 24 prosent av artiklene i Daily Mail og Daily Express om asyl.
Å utfordre denne mentaliteten kan virke håpløst, men hver og en av oss kan begynne med å nekte å bruke begreper som «ulovlig», «falsk» eller «kriminell». Når vi gjør dette på individuelt plan, begynner vi å få et nytt grep om et spenn av innvandringserfaringer som faller utenfor enkle merkelapper. Dette gjør at vi unngå unøyaktige generaliseringer som fører til at man skiller ut innvandrere som en egen gruppe folk som ses på som undermennesker. På denne måten beveger vi oss fra å oppmuntre og støtte opp om utøvelsen av statlig makt til aktivt å gå i mot den.
Fremprovosert rasisme
Likevel – det å stadig få høre om “strømmen” av “ulovlige innvandrere” som “invaderer” landet påvirker den offentlige meningen sterkt. John Grayson hevder at politikere og medier aktivt har skapt en rasistisk velgermasse de siste 15 årene, samtidig som rasisme har blitt en fast del av britisk politikk. En studie fra 2003 viste at ord brukt under rasistiske angrep og trakassering på gata gjenspeilte aktuelle debatter i avisene.
Denne retorikken og denne fortellingen omgjør også påstander til fakta. Når selv Statens budsjettkontor (Office of Budget Responsibility) påpeker at innvandrere bidrar mer til britiske statsfinanser enn ikke-innvandrere, er det åpenbart at offentlighetens oppfatning av at innvandrere overbelaster velferdssystemet er basert på unøyaktige virkelighetsbeskrivelser fra politikere og medier, og ikke på tall og fakta.
Den fantastisk rikholdige og nylig utgitte “Dårlige nyheter for flyktninger” dokumenterer journalistikk basert på fabrikkerte data og presset fra redaktører på journalistene om å skrive ubalanserte artikler. Boka viser også måten medias dekning har legitimert politisk handling, med alvorlige negative følger for flyktninger, asylsøkere og innvandrermiljøer.
Fakta og fordom
De overskriftsskapende “Reis hjem-bilene” og rasistisk praktisering av politikontroller på gata er toppen av et isfjell som rommer et økende antall politiske tiltak rettet mot innvandrere. Forslag om at innvandrere skal betale for helsetjenester og å tvinge huseiere til å sjekke papirene til sine leietakere har det vært skrevet for lite om. Slike tiltak ville dessuten være en oppfordring om mistanke overfor en hver som snakker med aksent eller ser svart ut (her brukt i politisk forstand). Tiltak av denne typen ville ha ødeleggende følger for dem som ikke lenger ville få tilgang til tjenester.
Den stadig mer fremmedfiendtlige og rasistiske journalistikken og politikken skal angivelig være uttrykk for folkelige oppfatninger. Politikere fremstiller disse fortellingene ikke som et uttrykk for deres egne fordommer, meninger og vurderinger gjort ut fra politiske hensyn, men som ubehagelige sannheter som «vi» må ta tak i. Journalister projiserer ofte sine antakelser over på folk som bor i (synlig) innvandrertette områder heller enn å prøve å ha meningsfulle samtaler med dem.
Kontakt gir respekt
Aksjon mot rasisme og fremmedfrykt (Action on Racism and Xenophobia), en allianse av aktivister og akademikere som jeg er medlem av, dro til disse områdene for å snakke med folk som bor der og finne ut hva de mener.
Våre resultater utfordrer fortellingen om at folk vil ta i bruk alle nødvendige midler for å få slutt på innvandringen. Faktisk var et flertall negative til regjeringens framgangsmåter. 79 prosent mente det er galt å foreta kontroller av innvandring basert på hudfarge, 77 prosent mente raseprofilering i forbindelse med innvandringskontroller ville skade samholdet i nærmiljøet og 25 prosent mente at målet med regjeringens tiltak var å øke intoleransen. Disse funnene utfordrer opinionen og politiske meningsmålinger fra den senere tid. Det kan virke som folk, når man spør dem på en ordentlig måte, har en mer nyansert analyse enn det som formidles gjennom medievennlige overskrifter.
De som har personlige forbindelser til folk på tvers av religion, kultur, etnisitet og botid, kan faktisk være mer progressive enn politikerne, som skal representere dem, og journalistene, som skal holde politikerne til ansvar, vil ha oss til å tro. Det å gå på skole, være nabo eller venn med eller ta toget sammen skaper menneskelige bånd og forståelse for hverandres liv.
Lokal dekning av asyl og innvandring er ofte mer positiv og mindre fiendtlig enn nasjonal dekning fordi den fokuserer på samhandling mellom individer som er nye i landet og etablerte fellesskap. Det blir vanskeligere å demonisere «innvandrerne» hvis du kjenner dem. Disse båndene gir den beste motstandskraften mot internalisering av en antiinnvandrings-stemning som siger inn med stadige små drypp – det personlige påvirker det politiske i stort.
Historisk bevissthet
Vi bør erkjenne myten om den “innfødte” brite for det den er. De britiske øyer har en flere tusen år lang historie med ut- og innvandring. Det som varierer for alle oss som har en familiehistorie med migrasjon, er synlighet og evnen til å assimileres.
De transnasjonale livene og historiene til den etniske majoritetsbefolkningen har ofte gått tapt, i likhet med den rike historien til svarte som har oppholdt seg i dette landet helt fra middelalderen og fremover. Uansett hvor mange generasjoner familiene våre har bodd her, blir vi alltid sett på som folk med innvandrerbakgrunn. Det samme er ikke tilfellet for våre hvite franske, kanadiske eller australske venner. Ingen kan spore sin familiehistorie i en ubrutt linje tilbake til før-romersk tid. Verken ministre, parlamentarikere, kongefamilien, fagforeningsledere eller styremedlemmer i selskaper på FTSE 100-indeksen er i nærheten av å klare det.
Det samme gjelder svarte miljøer. For mange av oss ønsker å trekke opp stigen etter at vi har kommet om bord, distansere oss fra innvandreres kamp eller sverte folk som nettopp har kommet, for eksempel ved nedlatende å omtale dem som «ferskinger». En antirasisme som har som mål å skape små forandringer i innvandringspolitikken og -praksisen gjør ingenting for å utfordre systemets iboende vold. Svaret når man utsettes for en rasistisk innvandringspolitikk bør ikke være at vi er «den snille, lovlydige sorten innvandrere», eller at vi er britiske tvers igjennom. Svaret bør være å anerkjenne vår felles menneskelighet – uavhengig av om man har papirer eller ikke.
Splitt og hersk
Hvis den siste tidens politiske tiltak er et forsøk på å nå ut til velgere i forkant av valget i 2015, er det basert på uærlighet. Problemet er ikke innvandring per se, men sosioøkonomisk ulikhet, med utbredt fattigdom, utstøting og arbeidsløshet blant ungdom. Dette er problemer alle i arbeiderklassen møter uavhengig av etnisk bakgrunn og innvandringsstatus. Å skylde på innvandrerne er et forsøk på å skjule hvordan politikken til dagens regjering forsterker ulikhetene.
Vi må handle mot demoniseringen av innvandrere: Det er bare en ny splitt og hersk-teknikk. Vi bør heller utfordre ikke bare rasismen, men også antiinnvandrings-strømningen som finnes i politikken og diskursen ellers og innse hvordan disse henger uløselig sammen. Istedet for å legge skylden på innvandrere for at de tar fra oss jobb, hus og andre goder (en påstand som ikke støttes av fakta), må vi oversette våre personlige forhold til hverandre til en nærmere undersøkelse av de strukturelle ulikhetene som rammer oss alle. Vi må ta kontroll over innvandringsdebatten og lede den vekk fra skremselspropaganda, upresis journalistikk og politikernes stemmefiske. Vi trenger en nyansert diskusjon som gjenspeiler virkeligheten.
La oss bestemme oss for hva slags land vi ønsker å være. Er det et der folk som ses på som “utenlandske” blir mistenkeliggjort og utstøtt? Eller er vi et land som er åpent for strømmer av nye ideer, ny teknologi og nye folk? Tar vi et oppgjør med dyptgående mønstre av ulikhet og overherredømme, eller gjør vi syndebukker av dem som allerede er mest sårbare og marginaliserte?
