Foto: Arkiv
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Svaret er så tragikomisk som det går an bli, i dette 2013, året hvor man skulle feire allmenn stemmerett og kvinners inntog i de sivile og politiske rettigheter. For aldri før har flere offentlige kvinnelige profiler blitt truet i Norge, både fysisk og verbalt.
Sistemann, rettere sagt dame, som føyer seg inn i rekken er norsk-iranske Florence Aryanik. Aryanik er sentralstyremedlem i Ungdom mot Rasisme, og ble truet på livet i forkant av krystallnatt-markeringen i Oslo sist helg. Hun valgte å ikke tale. Senere gikk hun til NRK med sin historie, men ble truet igjen, angivelig fordi hun hadde gått til pressen.
Gjennomgående tema
Listen stopper ikke der. Tidligere i år ble en annen ung kvinne med flerkulturell bakgrunn tilknyttet samme organisasjon, Mina Adampour, brutalt angrepet utenfor sitt hjem. Samfunnsdebattanten Louiza Louhibi får fortsatt mailer og Facebook-meldinger om at hun “fortjente å bli voldtatt”. Fra før av har også offentlige personer på ulike sider av politikken og kommentariatet som Heidi Norby Lunde, Marie Simonsen, og Gunn Hild Lem fått sin dose med verbal hets.
Nett-trollenes kommentarer går ofte på seksualitet. Ord som “SV-fitte”, “premenstruell” eller “hore” har vært flittig brukt. For de mer ekstreme er det sterkere lut som må til. Alt fra hinting om at de burde vurdere selvmord, til drapstrusler til konkrete voldshandlinger (som i Adampours tilfelle).
Knebler demokratiet
Ifølge Minervas Eirik Løkke har denne grove sjikanen et tankevekkende fellestrekk: at et overveldende flertall av dem som hetser kvinner, er menn. Og jeg vil gjerne legge til at hetserne kommer i alle farger.
Fellestrekket for disse, til tross for at de kan ligge diametralt motsatt når det gjelder politisk grunnsyn, er en grunnleggende forakt overfor kvinner som offentlige debattanter. Kvinners meninger og tanker reduseres til kjønnssjargong, sykdommer og ubetydeligheter. I disses ideelle univers burde kvinner ikke vært annet enn taleløse vesener som skal gjøre som de blir fortalt.
Nordby Lunde har tidligere uttalt at “stemmen fra en kvinne er stemmen av demokrati”. Og det er denne som knebles når redselen vinner frem og fører til taushet. Når man ikke tør å skrive i avisen, opptre på TV eller holde foredrag. I året hvor det offentlige Norge hyller at kvinner fikk stemmerett, har det skjulte Norges tastaturapekatter aldri vært mer aktive. Eller aggressive.
Juridisk sett kan dette være en håndfull. Noen vil påpeke retten til ytre seg fritt. Men ytringsfriheten har faktisk sine grenser. Og her handler det om noe som kan utvikle seg fra troll til uhyre hvis det ikke stoppes i tide.
