Foto: Anne Liv Ekroll, NRK
Aftenposten (og Utrop) kunne denne uken bringe det norske folk nyheten om at vi nå for første gang har blitt litt mindre av nettopp det – altså norske folk. SSB har nemlig nylig gitt ut siste nummer for året av sitt tidsskrift Samfunnsspeilet, der de denne gangen har sett nærmere på flere ulike sider ved innvandringen til Norge – en meget interessant publikasjon. Og Aftenposten bet seg altså merke i følgende formulering fra forsker Minja Dzamarija i byrået:
– Gruppen uten innslag av innvandring, verken hos foreldre eller besteforeldre, er gått ned siden 2004.
Lav fruktbarhet
Dette er jo i seg selv interessant og peker mest av alt på en generell trend i den vestlige verden: Vi får stadig færre barn. For å opprettholde befolkningen på et jevnt nivå må hver kvinne få i gjennomsnitt 2,1 barn. I Norge ligger tallet for øyeblikket på 1,85. Derfor er det heller ikke noe stort mysterium at befolkningen skrumper noe, dog svært lite foreløpig – 4400 personer færre er det blitt av kategorien etnisk norske med fire norske besteforeldre de siste ni årene. I de fleste vestlige land er fruktbarheten noe lavere, i enkelte betydelig lavere. Storbritannia er det eneste landet i Vest-Europa som fremdeles ligger på 2-tallet (2,0), mens land f eks Portugal, Italia, Polen, Østerrike alle har fruktbarhetstall på 1,3-1,4. Dette er svært lavt, og det har blitt beregnet at Østerrike vil oppleve en befolkningsreduksjon fra 8,2 millioner til 7,5 millioner mennesker i trettiårs-perioden 2020-2050 – og det når man tar med innvandringen!
Selv om dette er enkel matematikk, aner man noen ubehagelige undertoner i fremstillingen av SSBs nye tall. Hvorfor er vi så opptatt av disse folkene med fire norske besteforeldre? Tror vi virkelig at de som er født og oppvokst her av utenlandske foreldre ikke tar til seg og omfavner den norske kulturen og væremåten? At de på en eller annen måte skulle være en trussel? Dessverre er nok dette en bekymring blant nokså mange.
Norsk Kash
Samtidig har debatten en mer optimistisk side. For i praksis er det svært få som faktisk tviler på at Kashfa King Gashamura (ja, du vet, han fra barne-tv), Yasmin Syed (hallodame og programleder for det nyss avslutta Dialektriket), Haddy N'jie eller John Carew er norske. Listen av slike erkenorske kjendiser med «rare navn» og «litt mørkere hudfarge» er etter hvert svært lang. Har de fire norske besteforeldre? Neppe. Er de nordmenn gode som noen? Å, jadda! De som prøver å projisere den skrumpende «norske» befolkningen inn i fremtiden, vil altså svært raskt få en vanskelig oppgave. For hva kaller man egentlig en person født og oppvokst i Norge som elsker pinnekjøtt og skråler av full hals når landslaget skårer mål? En nordmann, selvsagt! Eller hva med ham med fire norske besteforeldre som emigrerte fra Norge til Spania eller Thailand og sitter på stranda med en paraplydrink i hånda og snakker foraktfullt om høye skatter og lange vintre? Tja, han er vel nordmann, han også.
Don't panic!
Det er med andre ord kanskje ikke så stor grunn «demografisk panikk» likevel. Ja, det har blitt færre med fire norske besteforeldre. Men antallet personer som kjenner og elsker Norge og den norske kulturen, har gått opp! For det er det slike statistikker ofte koker ned til for de mest etnisk fikserte av våre samfunnsdebattanter: Hvordan vil det gå med den norske kulturen, den norske egenarten og folkesjela når andelen etnisk norske går ned? Vel, svaret er sannsynligvis at det kommer til å gå ganske så bra, all den tid vi som bor i dette landet sørger for at de med besteforeldre og foreldre fra fjerne strøk føler seg inkludert og har et insentiv (som det så fint heter i disse dager) til å trykke den norske kulturen tett til det svulmende brystet. (Inkludering og integrering av og med dem som er helt ferske i landet er heller ikke dumt!)
Nasjonale helter?
For å sette disse de nye tallene fra SSB i perspektiv kan det være nyttig å ta et tilbakeblikk på historien: På 1800-tallet vokste den norske nasjonalismen fram, og vi fikk nasjonalhelter som Henrik Wergeland, Camilla Collett, Ivar Aasen og Bjørnstjerne Bjørnson. Lot de seg affisere i sitt nasjonale sinnelag av det faktum at det på begynnelsen av 1800-tallet bare fantes 900 000 «etniske nordmenn»? Riktignok foregikk en voldsom folkevekst på 1800-tallet, og i løpet av hundreåret steg folketallet til 2,2 millioner, så kanskje de følte seg oppmuntret av det. Eller kanskje ikke? Faktisk var folkeveksten så sterk at svært, svært mange nordmenn valgte å emigrere til USA på denne tiden. Så folkevekst i seg selv er verken alltid ønskelig eller lett å håndtere.
Folkevekst i det rike Norge anno 2013 er imidlertid bare barnemat sammenlignet med forholdene på 1800-tallet. Og at den kommer i form av innvandrere, blir først og fremst et problem dersom vi gjør det til det.
