Verdt å feire

Den norske grunnloven er den nest eldste av de demokratiske revolusjonsforfatningene i verden som fremdeles består. Med tanke på vår tids krav til at alt skal være nytt, ja helst rykende ferskt, vil kanskje enkelte spørre: Har den 200 år gamle grunnloven fremdeles en rolle å spille i det nye, mangfoldige Norge? 

For Utrop er det spesielt viktig å fremheve minoritetenes stilling i dette jubileumsåret 2014. Minoriteters anerkjennelse og muligheter blir i dag sett som et viktig mål på hvor reelt demokratiet i et land er. Denne måten å tenke på fikk særlig gjennomslag etter andre verdenskrig – først da fikk statsledere i Vesten for alvor øynene opp for hvor viktig det er å inkludere alle folkegrupper innenfor statens grenser. Samene har i dag en særstilling, de er som eneste gruppe nevnt eksplisitt i Grunnloven. I § 110 a heter det: “Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.” Den norske stat anser at Norge har fem nasjonale minoriteter: kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, rom (sigøynere) og romanifolk/tatere, men kun ett urfolk, nemlig samene. Og urfolk har egne rettigheter ifølge internasjonale konvensjoner.

Et spørsmål som diskuteres i forbindelse med en planlagt omfattende gjennomgang av grunnloven, er om det skal bli en grunnlovfestet plikt for myndighetene å respektere den enkeltes kulturelle identitet. Dette er en interessant diskusjon å ta nå som Norge stadig tydligere preges av kulturelt (samt etnisk og språklig) mangfold. Den franske menneskerettighetserklæringen fra 1789, som er ett av dokumentene som den norske grunnloven bygger på, la opp til universelle (menneske)rettigheter og spilte ned betydningen av etnisk tilhørighet. Men rundt om i Europa er det nå tegn til at krefter som kjemper mot det inkluderende demokratiet og for ulike varianter av etnisk ekskludering, igjen er på fremmarsj. Det er derfor på sin plass med en diskusjon om de kulturelle gruppenes plass i konstitusjonen. Er veien å gå å fremheve og styrke de rettighetene som gjelder for alle, eller bør vi i større grad gi vern og anerkjennelse til kulturelle grupper også i konstitusjonen? Svaret er på ingen måte gitt på forhånd. Rettigheter basert på kulturell identitet kan gi minoriteter forsikring om at staten er på deres side, men kan på den annen side føre til mer fokus på det som skiller. Her bør våre lovgivere tenke seg nøye om før de gjør endringer. 

Når det gjelder den politiske grunnholdningen om inkludering, er saken en annen. Regjeringen og myndighetene for øvrig bør være så inkluderende de kan i sin praksis og retorikk. Et fokus på en snever norsketnisk identitet i forbindelse med feiringen av grunnlovsjubileet, bør unngås. Det er grunnlovens konkrete, demokratiske og menneskerettslige innhold og de muligheter dette viktige dokumentet har gitt oss, vi feirer, ikke vår etniske tilhørighet. Grunnloven gjelder for alle vårt samfunns medlemmer. Det er derfor betryggende å se at Hovedkomiteen for grunnlovsjubileet, som er nedsatt av Stortinget og ledes av stortingspresidenten, har såpass klare formuleringer når det gjelder feiringen. I måldokumentet utarbeidet av komiteen heter det at “det offisielle programmet for jubileet og tiltak knyttet til jubileet skal ha en åpen og inkluderende tilnærming som gir rom for mangfold, refleksjon, kritikk og debatt.” Det slås også fast at jubileet “skal sette søkelyset på minoriteters rolle, vilkår og status i det norske samfunn, spesielt i et demokrati- og rettighetsperspektiv”, samt at det “skal mobilisere til økt bevissthet om og innsats mot diskriminering, rasisme og ekstremisme”. Det er en tilnærming Utrop støtter. 

Grunnloven slik den står i dag, uten den såkalte “jødeparagrafen” – en åpenbart ekskluderende og antimoderne bestemmelse i det opprinnelige dokumentet, danner et solid fundament for et flerkulturelt, mangfoldig og tolerant samfunn. Prinsippene om folkestyre, ytringsfrihet og rettsstat er like viktige i dag som for 200 år siden. Samtidig er det viktig å huske at grunnloven har blitt endret mange ganger siden 1814. Parlamentarismen, som sikrer Stortingets kontroll med regjeringen, fikk ikke gjennomslag før etter lang politisk strid i forkant av året 1884, og ble da en del av sedvaneretten. Først i 2007 ble parlamentarismen skrevet inn i Grunnloven. Kvinners stemmerett ble ikke fullt innført før i 1913.

Utrops svar på hvordan grunnloven står seg, er med andre ord at den står seg meget godt. Tradisjonen med forsiktige endringer av Grunnloven etter nøye gjennomtenkning og debatt er også noe som har fungert godt hittil. Utrop ser med glede fram mot årets feiring av det viktige året 1814, grunnlovsjubileet 2014.