Foto: Johan Bichel Lindegaard
- – Feil om integreringspolitikken - 09.01.2014
Lederen i Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM), Anita Rathore, hevder i avisen Utrop den 30.12.2013 at tvangsekteskap og kjønnslemlestelse har vært hovedfokus i integreringspolitikken de siste 12 år. Dette medfører ikke riktighet. Arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er en del av integreringsarbeidet – ikke hovedfokus. Videre spør hun hvorfor skolene kun har minoritetsrådgivere og ikke rådgivere for alle elever ved skolene. Dette skal jeg svare på.
Tallenes tale
Denne og tidligere regjeringers satsing på arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er en del av en større innsats som ikke bare har et integrerings-, men også et likestillings-, og menneskerettighetsperspektiv. Retten til å velge ektefelle etter egen fri vilje er en grunnleggende menneskerettighet og er også nedfelt i norsk lov. Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er i tillegg straffbart etter norsk lov. Det er allikevel en kjensgjerning at det forekommer. Tallenes tale er klar – tiden er foreløpig ikke moden for å ta fokuset vekk fra disse problemstillingene.
Hovedformålet med satsingen er ikke integrering i seg selv, men forebygging og adekvat hjelp til personer som er utsatt for vold og tvang. At innsatsen bidrar til holdningsendring, bevisstgjøring og selvstendighet – noe som igjen bidrar til bedre integrering, er en positiv bieffekt. For å kunne gi unge adekvat hjelp er det viktig at hjelpeapparatet har nok kunnskap om fenomenene tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. De som kommer i kontakt med ungdom, må kunne identifisere problemet og vite hvordan de kan hjelpe. Kursing av ansatte i helsevesenet, barnevern, skole, barnehage, politi mv er derfor helt essensielt. Likeverdige offentlige tjenester (LOFT) til alle innbyggere er et prinsipp og et mål for det offentlige Norge. Noen ganger kreves det en ekstra innsats for å nå dette målet.
Arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er en del av integreringsarbeidet – ikke hovedfokus.
Integrering
Integreringsarbeidet gjøres parallelt på flere arenaer, med eller uten myndighetenes initiativ og insentiv. Det viktigste integreringsarbeidet gjøres på arbeidsplassen, på skolen, i nærmiljøet, og sammen med venner, naboer og bekjente. Å forebygge tvangsekteskap og kjønnslemlestelse bidrar ikke nødvendigvis til bedre integrering, men det bidrar til å forhindre vold, overgrep, umyndiggjøring, frihetsberøving og traumer. Det bidrar også til selvstendighet, selvtillit, styrke og retten til å bestemme over eget liv og samfunnsdeltakelse. Selv om kjærlighetsekteskap ikke er en garanti mot diskriminering på arbeids- og boligmarkedet, er retten til å bestemme over eget liv, herunder eget kjærlighets- og sexliv, en såpass grunnleggende individuell rettighet at den ikke kan settes til side inntil andre viktige kamper er vunnet. Ønsker vi et likeverdig samfunn for alle våre innbyggere, kan vi ikke ofre enkeltmenneskers frihet “for the greater good”!
Viktige minoritetsrådgivere
Alle skoler har en elevtjeneste med rådgivere, sosiallærere, kontaktlærere og helsesøster. Minoritetsrådgivere er eksperter på tematikk som er særskilt for enkelte grupper minoritetselever. Minoritetsrådgiverordningen er et supplement til den ordinære elevtjenesten og et lavterskeltilbud som fanger opp elever som står i fare for å bli utsatt for tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse. De bidrar også med kompetanseheving til personell på skolen, gir råd og veiledning i enkeltsaker, har samtaler med elever og bistår skolen med skole-hjemsamarbeidet for å nevne noe. Minoritetsrådgivere gjør ikke at tilbudet til andre elever blir dårligere, men at tilbudet til elever som tidligere ikke fikk det tilbudet de hadde behov for og krav på, har blitt bedre.
Farrah Ghazanfar er koordinator i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.
