Komikeren, som en gang var svært populær i hjemlandet, er mannen bak den omstridte hilsenen, som utføres ved å strekke den ene armen strakt ned foran seg mens man fører den andre opp mot motsatt skulder. Hilsenen har ikke minst spredd seg som en farsott i de sosiale mediene, med god hjelp fra diverse mer og mindre uforstandige sportskjendiser som katalysatorer. Opphavsmannen selv har hardnakket holdt fast ved at den slett ikke er antisemittisk, en slags fordekt nazihilsen for det 21. århundre, men snarere antisionistisk, i likhet med mikropartiet han stilte til valg for i 2009, Liste Antisioniste. Konfrontert med utsagn som at “alle de største forbryterne i verden er jøder” har han insistert på at det han har sagt har vært tatt ut av kontekst. Likevel har han blitt bøtelagt flere ganger for antisemittiske ytringer. Når det gjelder la quenelle har Dieudonnes forklaring vært at dette er en gest som uttrykker solidaritet med samfunnets svake, de glemte gruppene, i Frankrike særlig symboltungt representert ved de arbeidsledige ungdommene med minoritetsbakgrunn i de gudsforlatte forstedene – de såkalte banlieuene.
Ifølge Aftenposten var det stor dramatikk og mediedekning i Frankrike da Innenriksminister Manuel Valls representerte myndighetene i saken for å få den planlagte forestillingen hans “Muren” forbudt før den i det hele tatt var blitt spilt, mens Dieudonné M’bala M’bala representerte seg selv, godt hjulpet av et kobbel av advokater.
Den første rettsinstansen fulgte myndighetene, og forbød forestillingen, skriver Aftenposten . Den neste opphevet forbudet. I siste liten opprettholdt forvaltningsdomstolen forbudet. Alt i løpet av noen timer, med kontinuerlige ekstrasendinger i mediene.
Vi bør ha lært av episoder der kjendiser og politikere på uforstandig vis søker å aktivere fordommer for å skåre billige politiske poeng.
Dieudonné var en gang et ekte stjerneskudd. Med far fra Kamerun og mor fra Frankrike var han et levende bevis på at det går an å komme seg opp og fram i det hierarkiske, klassedelte Frankrike for noen og en hver. I dag er han og karrieren en skygge av seg selv. Det hele er en trist historie, men Dieudonné har nok mye seg selv å takke.
Ikke minst ble det skandale da han tok opp den notoriske Holocaust-benekteren Robert Faurisson på scenen i 2009. Likevel har han lenge hatt en trofast tilhengerskare, og den beryktede hilsenen hans lever altså fremdeles videre. La quenelle har vært brukt i mange ulike sammenhenger og har antatt en problematisk flertydighet, som har gjort at den har vært vanskelig å bli kvitt.
Men kjendisene som har brukt la quenelle har måttet beklage, og det med rette. Samtidig illustrerer hilsenen hvor vanskelig sameksistens på tvers av kultur, religiøs tilhørighet og politisk overbevisning gjøres av enkelte. Etter Utrops mening bør vi etter hvert ha lært av diverse lignende episoder der kjendiser og politikere på uforstandig vis søker å aktivere fordommer for å skåre billige politiske poeng og skaffe seg oppmerksomhet. Historien til Dieudonné er nok et eksempel at dette slår tilbake på hatet når den sunne politiske fornuft kobles inn.