Foto: Wikimedia Commons
Har du noen gang følt trangen til å irettesette noen du kjenner? Kanskje til og med straffe dem? Du kan da ikke gjøre slik! Du kan da ikke mene det! Du kan da ikke si noe sånt!
Har du følt det slik, er det kanskje ikke bare på grunn av regler og normer du har lært som barn, men på grunn av en mer medfødt trang alle mennesker har til å moralisere. Å moralisere blir av dem som forsker på menneskenaturen gjerne definert som trangen til å etablere universelle regler som man ønsker at alle skal følge. Vi mennesker liker det rett og slett ikke når andre følger andre normer enn dem vi selv mener er riktige. Det strider mot vår naturgitte instinkter.
Når noen bryter en norm, utløser det av og til et voldsomt ønske om å straffe. Et nylig eksempel er da Amal Aden ble angrepet på åpen gate, etter eget utsagn av to somaliske kvinner. Vi vet selvsagt ikke hva disse to tenkte, men utfra andre hendelser og ut fra det vi vet om konservative tolkninger av islam, er det ikke urimelig å anta at de to handlet ut fra en moralistisk motivasjon. De følte de gjorde det rette da de fysisk «straffet» Aden for hennes homofile legning.
Det som er skummelt med den moralistiske motivasjonen, er at den gir en del mennesker en følelse av at de har rett til å skade andre, ja at de ved å skade andre faktisk utfører en god gjerning. Ifølge den kjente kanadiske forskeren Steven Pinker kan mange av de verste grusomhetene i menneskets historie delvis forklares ut fra moralistisk motivasjon (snarere enn for eksempel et rent ønske om makt eller økonomisk vinning). Holocaust er nok det tydeligste eksempelet. Nazistene mente at jødene truet selve den tyske nasjonens «ånd» og mente derfor (og av flere andre grunner) at det var moralsk riktig å ta livet av jøder. Trangen mange har til å kontrollere unge kvinners seksualitet og de mange grusomheter som vi vet følger av det, er et annet eksempel. Men med fremveksten av en liberal, menneskerettslig forståelse av moral har denne typen moralistisk motivasjon blitt stadig svakere, argumenterer Pinker. Og han mener å kunne vise dette med statistikk. I land der en menneskerettslig forståelse har blitt mer utbredt, har moralistisk motiverte voldshandlinger gått ned.
Det at vi i den moderne verden følger et prinsipp om at moralen vår bør ta sikte på å fremme menneskers lykke og livskvalitet og at vi ikke skal blande oss inn i det våre medmennesker gjøre så lenge de ikke skader andre, har altså hatt målbare positive virkninger. Dessverre er det ikke alle som har tatt dette innover seg. Den konservative ungdomsbevegelsen Islam Net anbefaler for eksempel på sine hjemmesider predikanter som mener at i et «perfekt islamsk samfunn» er det rett å steine folk for utroskap og frafall fra islam. Dette er et klassisk eksempel på trangen til å moralisere, i dette tilfelle satt inn i en misforstått teologisk ramme.
Dersom den nyeste forskningen om vår trang til å moralisere og straffe dem som bryter moralistiske regler skulle vise seg å holde vann, er det egentlig ingen dårlig nyhet. Jo mer vi forstår av hva som motiverer våre handlinger, jo bedre kan vi motarbeide de negative konsekvensene av våre medfødte instinkter. Menneskenaturen er ikke alltid vår venn, særlig ikke i samfunn der mange ulike grupper med ulike moralske og moralistiske oppfatninger lever side om side. Et prinsipp om minimering av skade og maksimering av livskvalitet kan vise seg å fungere langt bedre enn våre tradisjonelle moralske forestillinger (“homofili er unaturlig”) koblet med vår trang til å moralisere og straffe.
