Kultureliten som forsvant

I en grundig undersøkelse har Tine Ustad Figenschou og Audun Beyer ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo sett på hvordan innvandrings- og integreringspolitikk dekkes av mediene. De har sett på den totale dekningen til de største mediene i året 2011. Det kommer fram noen overraskende funn, for eksempel at Frp har langt mindre spalteplass enn Ap når innvandringsspørsmål dekkes og at minoriteter er kilder i over 20 prosent av sakene.

Forskerne forteller i artikkelen at de med sin kvantitative metode ønsker å fylle et hull. Tidligere har det vært gjort en god del kvalitative dybdeanalyser av retorikk og virkelighetsforståelse i innvandringsdebatten. Figenschou og Beyer bidrar etter Utrops mening med en interessant og kjærkommen tilnærming. Innvandringsdebatten, men også debatten om debatten, er preget av mye synsing og omtrentligheter og lite harde fakta.

Forskerne har kartlagt forekomsten av ulike typer kilder brukt i saker som på en eller annen måte omhandler innvandring. De har sett nærmere på de største mediene og undersøkt både tv- og avisdekningen. Og den nye forskningen gir oss altså noen gode nyheter. Mediedekningen av innvandring og innvandringspolitikk er mindre polarisert enn man kunne frykte, i hvert fall hvis man skal dømme etter hvilke kilder journalistene og redaksjonene velger å bruke. 

Forskerne har hatt som uttalt mål å undersøke om det er noe i forestillingen om “den politisk korrekte kultureliten” som angivelig legger lokk på debatten, en forestilling som er særlig sterk på den såkalte innvandringskritiske høyresiden. For eksemepel skriver Arnt Folgerø dette på document.no 5. februar i år: 

“To vik­tige fjern­syns­re­por­ta­sjer i NRK den siste tiden burde ha ført til et omfat­tende ord­skifte om islam og hvor­dan vi her i Norge for­hol­der oss til denne reli­gio­nen. Men repor­ta­sjene er møtt med den sed­van­lige taus­he­ten som all­tid råder når de poli­tiske kor­rekte, venstre­ra­di­kale menings­he­ge­mo­nis­tene blir stilt 'ekle' spørs­mål om sin vir­ke­lig­hets­for­stå­else, spørs­mål som kan rokke ved deres for­tolk­nings­do­mi­nans.” 

Forskningen til Figenschou og Beyer viser derimot at verken den såkalte “kultureliten” eller innvandringskritikere a la Folgerø, er eneste dominerende kraft i innvandringsdebatten. Snarere har vi et mangfold av stemmer, kilder og perspektiver. Riktignok er kultureliten overrepresentert blant dem som får meningsartikler, altså debattinnlegg, kronikker osv på trykk. Men her er også “vanlige folk”, altså folk som ikke representerer noen andre enn seg selv, meget godt representert. Faktisk er andelen vanlige folk som slippes til på avisenes debattsider høyere når det gjelder innvandring enn andre temaer. Og 80 prosent av disse er etniske nordmenn. 

Men den nye forskningen utfordrer også en forestilling som er fremtredende hos en del på venstresiden, nemlig at dekningen er overdrevent problemfokusert og stiller innvandrere i et ufortjent dårlig lys. Utrop er glad for at dette også kan vise seg å være en sannhet med modifikasjoner. Minoriteter er godt representert som kilder generelt (22 prosent), men utgjør en liten andel av elitekildene (6 prosent). 

Selv om de nye funnene nyanserer bildet av hvordan mediene dekker innvandring, er det grunn til ikke å avvise helt at innvandringsdekningen kan være noe mer problemfokusert enn andre felt mediene tar for seg. Et viktig element, som forskningsartikkelen til Figenschou og Beyer også tar opp, er medienes egeninteresse av å fremheve de «negative» sakene. Dette gjelder selvsagt ikke bare innvandringsspørsmål, men generelt. Konflikt og skandale selger. Likevel legger vi merke til noe interessant når vi leser Figenschou og Beyers gjennomgang. Der har de nemlig listet opp hvilke tematiske hovedkategorier innvandringsdekningen fordeler seg på. De finner følgende: Saker om hvordan innvandring påvirker velferdsstaten (13 prosent) og innvandringsrelatert kriminalitet (11 prosent) er blant de hyppigst forekommende temaene i den totale dekningen. Videre dukker temaer som rasisme og ekstremisme (9 prosent), nasjonal identitet i et multietnisk, flerreligiøst moderne Norge (8 prosent), endringer i privatsfæren (7 prosent) og i kulturlivet (4 prosent) opp med jevne mellomrom. 

Dette bildet stemmer nokså godt med det inntrykket Utrop har hatt av dekningen. Vi ser at selv om det journalistiske er ivaretatt i form av balanse og spredning i kildevalget i hver enkelt sak, er det samlede bildet av mediedekningen at innvandrere forbindes med problemer og utfordringer for det norske samfunnet. Et mer alvorlig problem, som forskningen til Figenschou og Beyer ikke kan belyse, fordi de ikke har sett på innholdet, er at feilaktig informasjon og myter ofte går igjen i dekningen. NRK meldte for eksempel i mai 2011 med at “alle overfallsvoldtektene i Oslo de siste fem årene er begått av menn av utenlandsk opprinnelse”. Dette viste det seg senere at NRK ikke hadde dekning for å si ut fra politiets rapport om temaet. Men inntrykket festet seg. Selv om NRK og andre medier senere korrigerte utsagnet, var skaden allerede skjedd. Slike tendenser til at myter får oppmerksomhet og blir til “sannheter” forsøker Utrop å være en motvekt til, blant annet ved å fokusere på forbilder, suksesshistorier og positive bidrag, som det er svært mange eksempler på. Utrop mener at det ennå er et stykke å gå for å få en virkelig nyansert dekning av det viktige feltet som innvandring og integrering utgjør.

Illustrasjonsbildet til saken.