Foto: Privat
- Jeg ble frarøvet mitt morsmål - 07.03.2014
Siden morsmålet ofte er det første språket man lærer, er det knyttet til kroppen og hjertet, til identiteten din. I det daglige er språket kanskje den delen av identiteten som er mest synlig på utsiden. Vi bruker det hele tiden, og det er blant de første inntrykkene vi legger merke til i møtet med nye mennesker. På sett og vis kan man si at språket definerer identiteten, og identiteten definerer språket. For meg kan identitet beskrives som en historiefortelling. En fortelling som utfolder seg, vokser og forgrener seg.
Jeg skal forsøke å si noe om mine erfaringer. Jeg begynner med min mor og min far. Min mor er fra det nordlige Argentina. Hun er halvt indiansk og halvt spansk. Mamma prater guaraní og spansk. Det var jesuittene i Nord-Argentina som lærte indianerne spansk.
Spansk er nasjonalspråket i Argentina og det eneste og obligatoriske språket på skolen. Pappa er også halvt indiansk og halvt spansk. Han er tobaindianer, ikke guaraní som mamma, men pappa forstår guaraní.
Å ikke få lov til å tilhøre den store gruppen i samfunnet, eller ikke få lov til å snakke sitt morsmål høyt, har hatt store konsekvenser for min familie.
Mamma og pappa snakket guaraní sammen. Guaraníspråket ble snakket veldig lavt i huset vårt, nesten som om det skulle skjules for vinden. Jeg vokste opp i en familie med et hemmelig språk. Vi barna fikk ikke lov til å lære guaraní. De sa at hvis vi hadde lært guaraní, var det enda en grunn til til å bli diskriminert i Buenos Aires.
Hvit elite
Foreldrene mine dro fra nord Argentina til Buenos Aires for å lete etter jobb og fremtid. Historisk sett har Buenos Aires vært stedet for den europeiske eliten i landet.
På 1800-tallet hadde president Sarmiento sagt at det var viktig å rense jorden for dette menneskelige søppel. Han refererte til indianerne. Sarmiento beundret amerikanerne og europeerne. Han skrev at fra Mexico og sørover var det bare møkk, kaos og galskap. Han mente denne jorden burde renses for indianere og svarte og erstattes med hvite folk.
Mor og far var ikke hvite. Vi ble kalt små svartskaller, “cabecitas negras”. Foreldrene mine skammet seg, gikk med hodet bøyd og mumlet. De klarte ikke å heve stemmene sine på foreldremøter på skolen, de klarte ikke å heve blikket heller.
De sendte min lillesøster og meg til en privat skole. Mor og far så det som en gave. Foreldrene våre hadde ingenting vi kunne arve, sa de ofte, men de kunne gi oss utdannelse. De jobbet hardt for å sende oss til denne skolen, men for oss var det som å bli kastet inn i løvens hule. Søsteren min og jeg hadde hverken riktige sko eller riktige klær, og vi var mørkere enn de andre. Vi så ut som indianere, og det fikk vi høre hver dag.
Nedarvet historie
Å ikke få lov til å tilhøre den store gruppen i samfunnet, eller ikke få lov til å snakke sitt morsmål høyt, har hatt store konsekvenser for min familie.
Jeg har arvet historien til min far: et barn på seks år som på grunn av fattigdom, uvitenhet og fremmedgjøring ble gitt bort av sin mor som en gave til en rik familie som brukte ham til å gjøre alt husarbeid. Jeg har arvet hans smerter og redsler.
Men også hans nysgjerrighet og indianske mot. Jeg har arvet min mors ødelagte selvtillit og tristhet over å ikke kunne utdanne seg. Men jeg har også arvet hennes styrke, sjenerøsitet og også hennes indianske mot. Jeg har arvet mine foreldres sinne etter å ha sett bli diskriminert for sin måte å snakke på og for sitt utseende. Jeg har arvet deres mumling og nedslåtte blikk, men jeg har prøvd å forvandle det til selvtillit og et blikk som som regel er rettet opp og frem. Jeg har arvet alt dette, jeg har også arvet latteren, vi hadde mye humor, humor som sprang ut av situasjonene, teite og bisarre situasjoner.
Og takket være dem har jeg hatt muligheten til å utdanne meg. Jeg har vært så heldig at jeg faktisk ble sett av andre voksne, av lærerne. Lærerne har hatt en alfa og omega betydning i mitt liv.
Falle mellom to stoler
I mitt liv har det vært de ”møtene” som har gjort noe med meg, på godt og vondt. Det er kanskje derfor jeg alltid har vært opptatt av det som finnes i et ”møte”. Jeg var ”indianer” blant barna på skolen i Buenos Aires. Barna ville ikke leke med meg på grunn av det, men da jeg besøkte min bestemor i Nord-Argentina, var jeg et barn fra byen, en som skulle mistenkes.
Jeg opplevde gang på gang å føle meg som en som falt mellom to stoler. Jeg var noe annerledes hver gang i forhold til de andre jeg møtte. Og fra det å føle meg såret og forvirret har jeg kommet til at det er en berikelse. Disse erfaringene har blant annet gjort at jeg synes det er spennende å jobbe med begrepet ”møtet”. ”Møtet” har vært motoren i arbeidet mitt og i tekstene mine. Møtet mellom mennesker og kunst, eller litteratur. Jeg er også opptatt av de personlige omkostingene ved migrasjon, enten den er selvvalgt eller påtvunget, og virkeligheten av å bli forstått og å gjøre seg forstått. Jeg er opptatt av flytende identitet, etnisitet, fremmedgjøring, makt, avmakt og lammelse – det personlige og det politiske.
Jeg lager fortellinger, sanger, teaterstykker. Jeg har en stor glede av å dele dette med både barn og voksne. Jeg forsøke å forvandle alle mine steiner, og mine foreldres steiner til blomster, med håp om at vi alle sammen kan skape en verden med mindre fordommer, med flere språk, en verden hvor det er lov til å være det man er.
Innlegget publisert med skribentens/kunstnerens tillatelse. Fremlagt under feiringen av Morsmålsdagen på Litteraturhuset tidligere denne måneden.
