Foto: Azlan DuPree
- Fra vanlig jente til “undertrykt muslimsk kvinne” - 13.03.2014
I løpet av min oppvekst i Skandinavia har jeg opplevd å bli betraktet som en helt vanlig jente med palestinsk bakgrunn til å bli satt i båsen ”undertrykt muslimsk jente som er gift arrangert med en mann fra sitt hjemland”. Jo mer kunnskap storsamfunnet har fått om kulturelle utfordringer i enkelte minoritetsmiljøer jo mer føler jeg meg satt i en bås. Spesielt etter at jeg valgte å gifte meg med en palestiner.
Vi var mange som tenkte at kunnskap ville bidra til bedre forståelse og nyansering av utfordringer knyttet til temaer som sosial kontroll og tvangsekteskap. Men slik gikk det ikke. Hvorfor tror mange i dag at et hvert ekteskap mellom to med muslimsk bakgrunn er arrangert eller tvang? Kan ikke muslimer også forelske seg og gifte seg på grunn av kjærlighet?
Var bare meg selv
Jeg vokste opp i Skandinavia (Sverige og Norge) på 1990-tallet. På den tiden tenkte jeg ofte at jeg skulle ønske lærere, helsesøster og samfunnet generelt hadde mer kunnskap om utfordringer som mange jenter med lik bakgrunn som meg ofte kan møte på. Jeg hadde et savn etter å snakke med noen om enkelte saker og spørre om råd. På denne tiden var det ikke mange steder å henvende seg, og jeg hadde få venninner med lik bakgrunn og like utfordringer. Jeg opplevde ikke at skolen, medelever eller storsamfunnet tegnet et bestemt bilde av meg fordi jeg hadde et utenlandsk klingende navn, og snakket arabisk hjemme. Heller tvert i mot. Mange var nysgjerrige og ville vite mer om Palestina, som få hadde hørt om, og hvordan det var der.
Etter at jeg giftet meg, har jeg fått mange spørsmål. Var det arrangert? Er dere i slekt? Er dere gift for at han skal få oppholdstillatelse?
Oppfatningen endret seg
Det var vel spesielt etter drapet på svensk-kurdiske Fadime i 2002 at man i større grad begynte å diskutere offentlig æresrelatert vold og sosial kontroll, og for min del startet spørsmålene omkring temaet den dagen jeg valgte å gifte meg med en palestiner. Jeg har i etterkant fått mange spørsmål knyttet til mitt valg. Var det et arrangert ekteskap? Er dere i slekt? Er dere gift for at han skal få oppholdstillatelse? Det verste var vel en mail jeg fikk av en tidligere medstudent. Han skrev at han håpet at min mann var snill mot meg og behandlet meg godt.
Hvorfor er det vanskelig å forstå at to med muslimsk bakgrunn kan gifte seg av fri vilje?
Den stadige stereotypiseringen av meg som person og mitt ekteskap bidrar ikke akkurat til å styrke min tilhørighet til samfunnet jeg lever i, og jeg er sikker på at flere føler det samme.
Riktig å fokusere på tvang
Jeg synes det er bra og viktig at søkelyset de siste årene i stor grad er rettet mot ukulturer som tvangsekteskap og sosial kontroll. Aftenposten hadde et stort oppslag om tvangsekteskap lørdag 1. mars, som igjen satte saken på dagsordenen. Det er viktig med et godt kunnskapsgrunnlag om temaene for å kunne utvikle treffsikre tiltak og hjelpe dem som er utsatt for dette. Jeg har selv lurt på hvorfor kampen mot æresrelatert vold, herunder tvangsekteskap, sosial kontroll og kjønnslemlestelse ikke er en parole i årets 8. mars-tog. Er det fordi dette er et minoritetsproblem, og man er redd for å bli stemplet som rasist dersom man engasjerer seg i saken, eller er det fordi man rett og slett ikke bryr seg?
Tvangsekteskap og sosial kontroll er en utfordring samfunnet må engasjere seg i på tvers av kulturell bakgrunn. Samtidig må man klare å se nyansene slik som man klarer i saker som er relatert til ukultur i det norske samfunnet. Det er ingen som går rundt og tenker at alle norske jenter er utsatt for vold i nære relasjoner, men når det gjelder minoritetsjenter, tenker mange at de er utsatt for nettopp dette.
Jeg etterlyser en debatt og et tankesett som i mindre grad fører til stigmatisering av jenter med minoritetsbakgrunn. Mange har valgt sin ektefelle fra hjemlandet av fri vilje og lever et liv uten vold og trusler.
Innlegget er tidligere publisert på maddam.no. Publisert hos Utrop med forfatterens tillatelse.
