Foto: Ole Kristian Losvik
Sosialmedisiner Per Fugelli er en uredd samfunnsdebattant. Han har en særlig omsorg for de aller svakeste og mest utstøtte i samfunnet. Og han har en forrykende evne til spissformuleringer og provokasjon. Når Fugelli trekker til tastaturet, eller talerstolen, burde de fleste av hans politiske fiender skjelve i buksene. Men det kan det se ut som de i stadig mindre grad gjør. Er tidsånden forenlig med Fuggelis tanker?
Fugelli fulgte opp i sin vante stil da han tidligere i år kom med en ny vri på debatten om radikalisering. Etter at PST la fram årets åpne trusselvurdering, har mange vært særlig bekymret for de såkalte Syria-farerne. Fugelli valgte et annet perspektiv. Er vi med vårt voldsomme fokus på å avdekke radikalisering blant unge i ferd med å utvikle et nytt overvåkingssamfunn? Og risikerer vi med det stadige snakket om farlige strømninger innen islam å skape unødig mye frykt og forakt for muslimer, som i dag stadig oftere er våre kollegaer og naboer?
En skulle tro dette var legitime bekymringer å lufte. Men Fugelli møtte ikke mye forståelse for sitt utspill. Bare noen timer etter innlegget var publisert på dagbladet.no, hadde det kommet nesten 800 kommentarer i kommentarfeltet, de fleste av dem negative, mange av dem dampende av forakt. De krakilske stemmene i kommentarfeltene er så sin sak. Men heller ikke blant drevne samfunnsdebattanter på høyresiden står Fugelli særlig høyt i kurs. Han tenker «dårlig» og er «uoriginal», får vi vite fra ulike hold på høyresiden.
Tanker av den typen Fuggeli presenterer i sin “bekymringsmelding” har fått dårlige kår de siste årene.
Fugelli gjentok de samme tankene om farene ved overdrevet fokus på “tilbaketrekning, isolering, negative utsagn om Norge og plutselig skjeggekst” denne uken (som er noe av PSTs oppskrift på å oppdage muslimer som er i ferd med å bli radikalisert). Det skjedde på på Maihaugen på Lillehammer. Der hadde 500 byråkrater og representanter for førstelinjen i flyktningtjenesten samlet seg til to dagers konferanse.
I sitt opprinnelige utspill om PSTs rapport og regjeringens fornyede satsing mot radikalisering var Fugelli som vanlig spissformulert. Han advarte mot en “ny mccharthyisme”. Det er ikke vanskelig å se at en slik sammenligning halter. Og i talen sin Maihaugen lot han denne analogien ligge. Det er etter Utrops mening helt riktig å påpeke at vi trenger en samfunnsdebatt, og myndigheter, som legger til rette for at den daglige sameksistensen på tvers av grupper er preget av så lite mistenksomhet og frykt som mulig. Dette er nok de fleste innvandrings- og islamkritikere både på høyresiden og venstresiden enige i. Og Fugelli skriver da også i innlegget sitt at “[f]orebygging og føre-var-prinsippet er legitimt og krever i noen grad et slags tankepoliti”. Og dette gjentok han på Maihaugen.
Poenget er, etter Utrops mening, at vi må klare å skille mellom ulike nivåer. Det ene er legitim overvåking av folk som utgjør en trussel mot rikets sikkerhet, noe annet er måten vi forholder oss til våre medmennesker på i hverdagen. Det Fugelli synes å advare mot, er at de to blandes og begynner å flyte over i hverandre.
Men tanker av den typen Fuggeli presenterer i sin “bekymringsmelding” har fått dårlige kår de siste årene. På det partipolitiske plan ser vi noe av det samme. Partiet SV, et innvandringsliberalt parti, er i dag det eneste partiet uten et politisk grunnfjell, sier valgforsker Johannes Bergh til Klassekampen 17. mars.
På den andre siden av det politiske spekteret, hos Frp, finner vi en helt annen situasjon. Riktignok har partiet opplevd noe nedgang etter at de kom i regjering. Men når det gjelder innvandring, har Frps virkelighetsforståelse blitt nærmest enerådende. Eller som kommentator i VG Frithjof Jacobsen skriver:
– Det som på nittitallet var oppfattet som ekstrem og rasistisk innvandringspolitikk […], er i dag mainstream. Den brede enigheten i innvandringspolitikken, midten om du vil, ligger i dag der fløyen befant seg for noen tiår siden.
Det er etter alt å dømme riktig observert.
