Ubegrenset asylfengsling må stoppes

Den dunkle verden bak de lukkede dørene til Storbritannias asylfenglser forblir oftest skjult. Pressgrupper som jobber med de internerte har lenge krevd omfattende reformer i måten internering praktiseres på. Det trengs for at de mest grunnleggende standarder for menneskerettigheter skal kunne opprettholdes. Det er oppmuntrende at det til tross for dagens bitre klima i den offentlige debatten om innvandring gjøres fremskritt gjennom felles handling.

Den raskest voksende kampanjen for interneringsreform tar til orde for at det må bli slutt på praksisen med å holde folk fengslet på ubestemt tid mens de venter på å bli deportert eller sendt ut av landet. Storbritannia er det eneste landet i Europa – og ett av få land i verden – som ikke har noen øvre grense for hvor lange avviste asylsøkere kan interneres. Noen migranter holdes internert i månedsvis, andre i årevis, før de blir sendt ut av landet, ofte har de ingen anelse om hvor lenge interneringen kommer til å vare, noe som fører til store økonomiske og menneskelige kostnader. Detention Action har dokumentert grundig at mange utsettes for betydelige fysiske og psykiske helseplager på grunn av slik langvarig fengsling.

Det moralske argumentet synes å vinne terreng i denne viktige saken – endelig. På sin vårkonferanse i mars stemte medlemmer av Liberaldemokratene gjennom et nytt knippe forslag til lovendringer på utlendingsfeltet, som innbefattet et forslag om en ny tidsfrist på maksimum 45 dager for interneringer. Dette er svært velkomment og antyder at det er mulig å finne bredere støtte for disse argumentene.

Nå trengs klar tenkning om hvordan tidsbegrensning av interneringen skal gjennomføres i praksis hvis vi skal lykkes med å nå ut til et bredere publikum. I årevis har aktivister kjempet for å få denne saken

på den bredere politiske dagsordenen. Arbeidet har ikke vært gjort lettere av at innvandrere ofte har sammensatte saker og ordningene som ville muliggjort en tidsfrist ikke er rett frem. Ofte mangler innvandrere som befinner seg i en slik situasjon reisepapirer og av ulike grunner er det ikke mulig å få nødpass fra ambassaden. Andre er ureturnerbare på grunn av forhold i hjemlandet eller fordi nasjonstilhørigheten deres er omstridt.

Denne uken pekte sjefen for Grensekontroll og innvandring, John Vine, på utfordringene en del av disse sakene byr på. I sin nylige gjennomgang av prosessen for utstedelse av nødpass uttrykte han «alvorlig bekymring» over den lange ventetiden i en del interneringssaker av utenlandske lovbrytere der man ikke var i stand til å få utstedt papirer:

Vi fant at mange ikke-samarbeidende utenlandske lovbrytere ble holdt innesperret i lang tid etter at de hadde sonet ferdig sine dommer. I mellomtiden forsøkte Home Office (det britiske UDI, overs. anm) å skaffe nødpass. Blant de 52 prosent som var kategorisert som ikke-samarbeidende på individplan og som var internert på det tidspunkt vi foretok våre stikkprøver, var den gjennomsnittlige interneringstiden 523 dager; i sakene der ambassaden ble kategorisert som ikke-samarbeidende, var den gjennomsnittlige interneringstiden 755 dager. I mange av disse tilfellene vurderte vi at det var liten mulighet for at reisedokumenter skulle kunne skaffes til veie innen rimelig tid.

Gitt at kriteriet for å fortsette interneringen er at det må foreligge en realistisk forventning om utsendelse innen rimelig tid, er disse lange interneringsperiodene en alvorlig bekymring. Vi anerkjenner betydningen av å deportere dem som utgjør en trussel mot publikum. Men praksisen med å internere utenlandske lovbrytere i måneder eller år i det håp at de til slutt vil føye seg etter prosedyren for anskaffelse av reisedokumenter er ikke bare et mulig brudd på deres menneskerettigheter, men også dårlig utnytting av skattebetalernes penger, gitt de høye kostnadene dette innebærer.

Det er klart at det å få slutt på tidsubegrenset internering ikke kan gjøres i en håndvending, men vil kreve sammensatte løsninger som er egnet til å takle de utfordringene som er nødt til å komme. Vi håper at disse løsningene vil innebære å tenke gjennom dypere, systemiske forandringer av interneringsordningen, innbefattet mulige alternativer til internering. Uansett må politikere og organisasjoner som stiller seg bak forslaget om å få en slutt på ubegrenset internering være forberedt på å argumentere sterkt mot det som helt sikkert vil bli betydelig motstand.

Men vi må tro på at utfordringene vi står overfor ikke er uoverkommelige – andre land rundt om i verden har overkommet dem, og det kan vi også gjøre. Dette er en sak som kan, og bør, vinnes.

Innlegget ble først publisert på Migrants' Rights Network (MRN) sine hjemmesider. Oversatt og gjengitt med tillatelse fra MRN.