Foto: Rødt Nytt
Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) var lenge ledet av den tidligere pressemannen Arne Tumyr, som ble kjent for mange som antimuslimsk aktivist blant annet gjennom innslag på tv. Han gikk av i høst. I flere år virket SIAN som en nokså velorganisert gruppe med mange tilhengere, i hvert fall hvis man skulle dømme ut fra aktiviteten på nett.
Så, i vår, skjedde det noe dramatisk. Det som av enkelte har blitt betegnet som “Silkefløyen”, en gruppe innen organisasjonen som ønsket et mer seriøst image, føk i tottene på en mer uforsonlige elementer på landsmøtet. Det som utviklet seg til en sterk konflikt, endte med at en stor del av medlemsmassen og aktivistene trakk seg ut. Igjen sto en liten kjerne av sterkt antimuslimske enkeltpersoner, og organisasjonen er i dag en skygge av seg selv.
Bindinger til ytre høyre
I Øyvind Strømmens nye bok “I hatets fotspor” presenteres muslimhat og antimuslimsk aktivisme i flere land i flere, korte kapitler. I ett av kapitlene får vi vite mer om SIANs indre liv og bindinger til blant annet Folkebevegelsen mot innvandring (FMI). Kapittelet ble skrevet før indre strid rev SIAN i fillebiter i april, men er likevel interessant. Vi får vite mer om en organisasjon som har vært nokså hemmelighetsfull (blant annet når det gjelder medlemstall).
Har man fulgt SIAN overflatisk gjennom media, har man ikke nødvendigvis dannet seg et bilde av en ytterliggående gruppe. Fremdeles i dag forsøker SIAN å beholde noe av denne moderate fasaden. På hjemmesiden står alle i styre og ledelse fram med fullt navn og bilde. Organisasjonen bekjenner seg dessuten til demokrati og menneskerettigheter. Men noe skurrer: Man fordømmer islam på generelt grunnlag og hevder at “[i]slam er en trussel mot vår fred og frihet”. Islam er ikke en vanlig religion.
– Mer enn en religion er islam en politisk ideologi i religiøs forkledning, heter det på hjemmesiden.
Virkelighetsoppfatningen ligger med andre ord langt unna mainstream. Islam, en verdensreligion med 1,3 milliarder tilhengere tilhørende de mest forskjellige land og kulturer (og med de mest ulike oppfatninger og verdier, slik vi i Utrop tidligere har rapportert om, sak bak betalingsmur), er per definisjon suspekt.
Implosjon og ekstremisme
Når vi leser Øyvind Strømmens bok, blir det klarere for oss hvordan SIAN har fått en så merkverdig oppfatning av islam. Gjennom ulike kilder, åpne og andre, avdekkes forbindelser SIAN har hatt til Folkebevegelsen Mot Innvandring (FMI), men også til det enda mer ytterliggående minipartiet Norgespatriotene. FMI fikk mye oppmerksomhet under sin tidligere leder Arne Myrdal, som blant annet har vært fenglset for planer om å sprenge et asylmottak. I 2012 dukket FMI igjen opp i mediene da en av veteranene i bevegelsen uttalte til Sunnmørsposten at han støttet Anders Behrings Breiviks handlinger. Også nettavisen Vepsen har rapportert om mulig radikalisering av SIAN det siste året.
Strømmens bidrag er viktig fordi han gjør et så grundig kildearbeid. Slikt arbeid har Strømmen også gjort tidligere. Men i SIANs tilfelle trenger man nå etter implosjonen ikke gå lenger enn Facebooksiden for å finne noe helt annet enn bekjennelsene til demokrati fra sian.no. Forrige uke lå det blant annet ute en nyhetssak der det hevdes at muslimer slakter kristne i Syria for å selge blodet deres til Saudi-Arabia, hvor rike mennesker angivelig vasker hendene sine i det for å kvitte seg med sine synder. Den nokså kjente antimuslimske aktivisten Kjersti Margrethe Adelheid Gilje skriver i kommentarfeltet: “Det er bare så noe inn i hampen grufullt dette her-kan nesten ikke tro det—nei å nei”.
En annen sak forteller om russiske soldater som har drept syv jihadister. Et medlem av gruppa
Disse oppdateringene og kommentarene på Facebook sier så vidt jeg kan forstå noe om hvor SIAN nå er på vei.
Fremtiden for de antimuslimske
Det at SIAN nå etter alt å dømme trekker sine siste åndedrag, vil sikkert applauderes av noen. Andre vil være mer forsiktige med å juble. Etterkrigshistorien har vist at ulike former for ytterliggående aktivisme mot utgrupper er et seiglivet fenomen. Strømmens siste bok gir oss en følelse av at særlig den antimuslimske aktivismen har kommet for å bli i et Europa som fremdeles preges av traumene fra angrepene i New York, Madrid, London og andre steder. Han skriver godt og levende om så ulike fenomener som soloterrorisme, serbisk nasjonalisme og English Defence League.
Når man konfronteres med denne underverdenen av hat og antiislam, er det viktig å huske at det finnes sterke demokratiserende og humaniserende motkrefter. Norge har siden 2011 hatt sitt eget terrortraume. Det har bevisstgjort oss om hatprat og hatideologier, som nå nesten daglig er et tema i mediene. SIAN har aldri vært en voldelig organisasjon. Men nye organisasjoner kan komme til og ta deres plass. Om det er noe Strømmens bok kan fortelle oss, så er det at vår demokratiske beredskap er minst like tiltrengt som før.
