En uvanlig frigjøringsdag

I hovedstaden Islamabad rustes det til «frigjøringsmarsj» (Azadi). Millioner av pakistanere vier seg til marsjen initiert av det politiske partiet Pakistan Tehreek-e-Insaf (PTI). Marsjen har som mål å velte det nåværende regjeringspartiet og dens leder, nemlig Pakistan Muslim League-Nawaz (PML-N) og statsminister Nawaz Sharif. 

Valgjuks
Imran Khan, cricket-legende og politisk leder av PTI, er mannen bak planene om frigjøringsmarsjen. Khan mener at hele Pakistan vet at valget ble rigget. Han oppfordret den nåværende regjeringen til å verifisere stemmeavgivningens resultater. Dette har regjeringen ikke klart, ifølge Khan, og konsekvensen blir som lovet at hans tilhengere vil ta over hovedstaden Islamabad på Pakistans uavhengighetsdag, 14. august.

Khan hevder at regjeringspartiet erklærte seier tidlig på valgdagen da bare 15 prosent av stemmene var talt.

Allierer seg mot regjeringen
Parallelt kjører sjefen for Pakistan Awami Tehreek (PAT), Tahir-ul-Qadri, sin egen protest mot statsminister Nawaz Sharif. Han står også i spissen for sin egen marsj mot Pakistans statsminister Nawaz Sharif. «Revolusjonsmarsjen» (Inqlab) vil begynne 14. august mot Islamabad. Revolusjonsmarsjen og frihetsmarsjen vil gå sammen. Dette annonserte Qadri i Lahore den 10. august.

Til tross for appeller om forhandlinger fra statsminister Nawaz Sharif planlegger både Khan og Qadri å marsjere hovedstaden side ved side og frigjøre nasjonen fra det autoritære regimet til Sharif. Det virker umulig å nå et kompromiss, derfor har statsminister Sharif kalt inn den pakistanske hæren for å håndtere sikkerheten over hele landet. Så langt har mange deler av storbyene Lahore og Islamabad blitt sperret av, og det forventes at visse sensitive områder vil få stengt mobiltjenester mens marsjene pågår. 

De maktsykes sirkus
For den gjennomsnittlige pakistaneren er dilemmaet hvem man kan stole på. Etter flere tiår med åpenbar korrupsjon i politikken er forvirringen total. Omfattende demonstrasjonsmarsjer, juks med valgstemmer, usiviliserte og anklagende debatter har ført til total tillitssvikt til landets politiske struktur og selv militæret. Det som fremstår som et demokrati på overflaten, er intet annet enn de maktsykes sirkus.

Opprørsstemningen blant massene er ikke nødvendigvis uttrykk for støtte til en spesifikk politisk leder, men kan heller tolkes som en desperat handling for endring. Et rop om hjelp, et krav om å bli frigjort fra de maktsyke politiske klovnene. En marsj i håp om å identifisere de oppriktige lederne landet har å tilby. Derfor er denne frigjøringsdagen i år spesiell, en dag som vil kanskje leve opp til sitt navn.