Foto: Garrison Gunter
- Hemmelige fengsler, forsvinninger og tortur - 15.08.2014
24. juli offentliggjorde Den europeiske menneskerettighetsdomstolen to viktige kammerdommer: Al Nashiri og Husayn (Abu Zubaydah) mot Polen (saksnummer 28761/11 og 7511/13). Polen er den anklagede staten, men dommene fokuserer på å gjennomgå de alvorlige bruddene på grunnleggende menneskerettighetsnormer i forbindelse med den amerikanskledede, verdensomspennende «krigen mot terror», som ble erklært i kjølvannet av angrepene på New York og Pentagon i september 2001.
Moderne menneskerettighetslovgivning beskytter en rekke sivile, økonomiske, sosiale og politiske rettigheter. De fleste av rettighetene i det internasjonale systemet har en hel del unntak: de kan begrenses for å beskytte en legitim offentlig interesse, eller underlegges bestemte begrensninger når det oppstår kriser. Det er få absolutter i dette systemet, men én gjenstår: Forbudet mot tortur. Formuleringene som brukes i internasjonale traktater åpner ikke for noe unntak, slik artikkel 3 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er et eksempel på:
– Ingen må bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
Mange rettigheter er underlagt unntak, balansering eller proporsjonale innskrenkinger, men slike formuleringer forekommer ikke i tekstene som gjelder forbudet mot tortur. Likevel fremprovoserte de ufattelige angrepene «9/11» en utenkelig reaksjon – en målrettet innsats fra en del demokratiske regjeringers side, fremfor alt den amerikanske, for å vanne ut det absolutte forbudet mot tortur.
Fortsatt i fangenskap
Etter «9/11» utarbeidet den amerikanske regjeringen et program for å ta til fange og avhøre «særlig viktige fanger» (“high-value detainees”, forkortet HVD) i «krigen mot terror». Klagerne i disse sakene er to slike fanger, som angivelig var tilknyttet al-Qaida-nettverket. Begge holdes fremdeles av USA ved Guantanamo, mer enn et tiår etter de opprinnelige ble arrestert.
Da Abu Zubaydah ble arrestert i 2002 under en manøver der han ble alvorlig skadet, hevdet man at han var et fremstående medlem av al-Qaida. Ifølge meldinger er både den medisinske tilstanden og den psykiske helsen hans svært dårlig. Al Nashiri ble tatt til fange i Dubai i 2002. Han ble anklaget for å ha vært innblandet i angrep, blant annet det på USS Cole. Han venter på å bli stilt for retten, og muligens dømt til døden, i USA. Sent på året i 2002 og i løpet av det meste av 2003 ble de to holdt fanget ved et hemmelig anlegg i Polen.
Begge ble underlagt CIAs HVD-regime, som er beskrevet i detalj i dokumenter, rapporter og mediesaker som retten har gjennomgått i dommene. Mye av dette var kjent fra før, men som min kollega Fionnuala Ní Aoláin har sagt, ligger det en verdifull «juridisk artikulering» i det arbeidet som er gjort. Mye av den ofte foruroligende informasjonen kommer fra et bakgrunnsdokument om forhørsmetoder skrevet av CIA.
Fangene ble fraktet i jetfly fløyet av Jeppeson, et datterfirma av Boeing. De ble fraktet iført håndjern, med bind for øynene og hetter over hodet, uten å vite hvor de skulle. Ingen vedkjente seg at arrestasjonene hadde funnet sted, informasjon om fangene ble holdt hemmelig (en ekspert sa de ble behandlet som «last») og flyruten ble ikke gjort kjent. Flyene fløy i sikksakk via et «edderkoppspinn» av stoppesteder, blant annet Marokko, Thailand og flere europeiske demokratier, som Polen, Romania og Litauen. Opprettelsen av dette nettverket skriver seg fra startfasen av «krigen mot terror».
«Svart hull»
Målet med systemet med hemmelige arrestasjoner og transport var å sørge for at disse fangene ble avskåret fra kommunikasjon med omverdenen og holdt på hemmelige steder hvor rettsstatens prinsipper – det være seg amerikanske eller internasjonale – ikke gjaldt. Guantanamo-versjonen av dette ble betegnet som «et juridisk svart hull» av den britiske dommeren Lord Steyn, men disse sakene tar for seg et slikt svart hull på et europeisk demokratis territorium.
I et CIA-dokument som ble offentliggjort i 2009 og diskutert i forbindelse med saken (Al Nashiri, avsnitt 62), heter det:
– Effektive avhør baserer seg på bruk av både psykisk og fysisk press på en omfattende, systematisk og kumulativ måte for å påvirke HVD-enes atferd med det formål å overvinne fangenes motstandsvilje. Målet med avhørene var å skape en tilstand av tillært hjelpeløshet og avhengighet.
Dokumentet beskrev metodene som ble brukt i klinisk detalj. Forholdene for fangene omfattet bruk av hvit støy og konstant belysning for å desorientere fangen og øke sikkerheten. «Bearbeidingsteknikker» – avkledning, frarøving av søvn og manipulering av dietten – hadde til hensikt å innprente i fangen at han «ikke hadde noe kontroll over sine grunnleggende menneskelige behov». Frarøving av søvn oppnådde man ved å sette håndjern på fangen stående og utstyre personen med en bleie i sanitær hensikt.
Neste steg var å benytte «korrigerende metoder» – beskrevet som «det fornærmende slaget», «slaget mot magen», «ansiktsgrepet» og «oppmerksomhetsgrepet». Endelig besto «tvangsmetoder» i «vegging» (walling, å bli kastet mot en fleksibel, falsk vegg), dynking med kaldt vann, bruk av stress-stillinger, oppreist stilling langs en vegg og innesperring i små kasser.
Disse «forsterkede forhørsmetodene» ble godkjent for bruk av CIAs forhørere. Al Nashiri ble også utsatt for uautoriserte teknikker: man brukte stiv børste på ham under kroppsvask, blåste røyk i ansiktet hans, tvang ham til stå på håndjernene sine og foretok en liksom-henrettelse der man benyttet seg av et håndvåpen og en elektrisk drill. Begge klagerne ble utsatt for vanntortur («waterboarding»).
Medskyldig
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kan høre saker som reises av privatpersoner mot en stat som har skrevet under på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. USA er ikke en slik stat og dermed ikke en offisiell tiltalt i disse sakene. Men det er Polen – og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fant at den polske staten var medskyldig i systemet med hemmelige fengsler og tortur, selv om ingen av dens tjenestemenn hadde deltatt aktivt i forhørene.
USA hadde drevet et hemmelig fengsel i nærheten av en polsk flyplass. Prosedyrene for landing av flyene og frakt av fangene skulle sikre at ingen polske statsborgere ble vitne til noe av dette. Men de kunne ikke ha vært gjennomført uten samarbeid fra høytstående polske tjenestemenn og militær etterretning (CIA foretrakk å jobbe med den militære etterretningstjenesten, da det var mindre sannsynlig at disse ville bli gjenstand for offentlig kontroll).
Domstolen legger ikke fingrene imellom i sin karakteristikk av behandlingen. George W. Bush' administrasjon hadde gang på gang forsøkt å så tvil om hvordan tortur skulle defineres. Utbroderingen av detaljene om de «forsterkede forhørsmetodene» skulle skape en kategori av metoder som ikke ville falle inn under forbudet mot tortur. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen nølte imidlertid ikke med å si at metodene hadde en alvorlighetsgrad som kreves for å betegnes som tortur og at de ble brukt med et bestemt mål for øye.
Retten fant også at polske myndigheter hadde unnlatt å etterforske påstandene om tortur på en rask og effektiv måte. En polsk parlamentskomite hadde vurdert påstandene i en lukket granskning som ikke ga noe annet resultat enn en benektelse av at noe «upassende» hadde skjedd (Al Nashiri, avsnitt 128). En grundigere granskning fra statsadvokatens side ble preget av forsinkelser og førte ikke til noen tiltale – eller i det hele tatt at noen mistenkte ble identifisert. Domstolen mener det var et brudd på retten til frihet (artikkel 5 i konvensjonen) og retten til respekt for privatliv og familieliv (artikkel 8) at man medvirket til å holde fanger isolert.
Overføringen av fangene bort fra polsk territorium var også et brudd på artikkel 6, retten til en rettferdig rettergang. En undertegnende stat kan ikke gi tillatelse til overføring av en person til en annen stat i de tilfeller der dette vil føre til et alvorlig brudd på artikkel 6. Sett i sammenheng med at man stilte folk for retten i Guantanamo – for en militær domstol, i seg selv et brudd på amerikansk lov og der man tillater bevis sikret ved hjelp av tortur – er overføring for å gjennomgå en slik «rettssak» et brudd av denne typen.
Overføringen av Al Nashiri var et brudd på forbudet mot dødsstraff. Saken hans skal begynne i september. Dommen pålegger Polen å bruke all sin innflytelse for å forhindre dødsstraff dersom han skulle dømmes.
Domstolen fant også at Polen hadde unnlatt å samarbeide i forbindelse med domstolens høring. Domstolen hadde bedt om informasjon mot å tilby konfidensialitet. Domstolen minnet om at den har en lang historie med å håndtere sensitiv informasjon i saker som gjelder nasjonens sikkerhet og at i kraft av å være en domstol hadde den rett til å bestemme over sine egne prosedyrer.
I lys av de tallrike alvorlige bruddene dømte domstolen Polen til å betale 100 000 euro i oppreisning til hver av klagerne.
Bekreftede rettigheter
Domstolens kjennelse hilses velkommen av mange grunner. Den slår entydig fast betydningen av rettighetene til frihet fra tortur, til personlig frihet, til en rettferdig rettergang og privatliv. Den fordømmer tortur, forsvinninger og hemmelige fengsler.
Gitt hemmeligholdet av programmet, den polske statens motvilje mot å samarbeide fullt ut og isolasjonen av klagerne som holdes ved Guantanamo, kunne man tenke seg at domstolen ville fått vanskeligheter med å etablere fakta i saken. Domstolen overvant imidlertid disse utfordringene ved å støtte seg på det store tilfanget av informasjon i en rekke rapporter – amerikanske, europeiske (Marty-rapportene til Europarådets parlamentsforsamling fra 2007 og 2011 og Fava- og Flautre-rapportene fra Europaparlamentet), fra medier og organisasjoner – som tillot den å bygge opp rimelige antakelser og underbygge sine konklusjoner.
Domstolen har ikke bare gjentatt det absolutte forbudet mot tortur, men har også gitt et viktig bidrag til forsvaret for publikums rett til å vite. Og mer kan ennå komme for en dag. For noen dager siden ble sammendraget fra en rapport fra Det amerikanske senatet om CIAs program offentliggjort. Det er også en relatert sak oppe i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen mot Romania (saksnummer 33234/12). Og det er fortsatt ubesvarte spørsmål om Storbritannias rolle i «krigen mot terror».
Om forfatteren. Rory O'Connell er direktør for Transitional Justice Institute og professor i menneskerettigheter ved University of Ulster
FAKTA:
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) pålegger Europarådets 47 medlemsland å sikre alle personer de rettigheter og friheter som er fastlagt i konvensjonen.
Den europeiske menneskerettsdomstolen overvåker statenes gjennomføring av EMK. Personer som mener at deres rettigheter etter EMK har blitt krenket, kan anlegge sak ved EMD etter først å ha prøvd saken for nasjonale domstoler.
Saken er opprinnelig publisert på OpenSecurity. Oversatt for Utrop av Are Vogt Moum.
