Etter at VG TV intervjuet talspersonen for gruppen som kaller seg Profetens Ummah, Uabydullah Hussain, som også ga sin støtte til IS, ble vi vitne til en omfattende og gledelig mobilisering mot ekstremisme i gatene, i avisspaltene på tvers av tradisjonelle skillelinjer. Ikke minst var de mange muslimske stemmene tydelige og sterke i stormen som fulgte etter det omstridte intervjuet.
Men jordsmonnet er fremdeles fruktbart for ekstremisme av ulike slag i Norge. Etter terrorangrepene 22. juli 2011 håpet mange at sjokket skulle bringe flere inn i den demokratiske folden. Dette har bare delvis slått til. Vi har fortsatt en polarisert innvandringsdebatt her i landet. Dessuten har den utenrikspolitiske situasjonen endret seg betydelig siden 2011. En konflikt som den gang var i startfasen (protestene som utløste borgerkrigen i Syria tok til våren 2011) har i dag vart i tre år, og stadig eskalert i brutalitet og omfang. Krigen i Syria og etter hvert i Irak har tiltrukket seg flere tusen hellige krigere fra Europa, og mange av dem har knyttet seg til svært ytterliggående grupper.
Men selv om ekstremismen har gode levekår i dagens Norge, har også vi som hegner om demokratiet lært flere verdifulle lekser. Vi vet nå at kampen mot ekstremismen ikke kan føres med fritidsklubber og andre velferdstiltak alene. Marginalisering, som i noen få tilfeller fører unge mennesker inn i ekstremismen, handler slett ikke bare om økonomi. Individuelle psykologiske og sosiale faktorer kan føre folk på gal vei, og den gradvise glidningen over i et konspiratorisk, antidemokratisk miljø og verdensbilde har vist seg vanskeligere å oppdage tidsnok enn mange har trodd.
Utrop er bekymret fordi vi ser at ikke alle aktører i dag trekker i samme retning.
Skal vi lykkes i kampen mot ekstremisme av ulik ideologisk og sosial herkomst, må vi dra lasset sammen. Myndigheter, forskere, religiøse ledere og miljøer, organisasjoner, media og lokalmiljøer må sammen sørge for at antidemokratiske ideer ikke får permanent fotfeste i dette landet. Det er nå det gjelder å intensivere innsatsen enda et hakk.
Utrop er bekymret fordi vi ser at ikke alle aktører som har den kunnskap og påvirkningskraft som skal til for å vinne denne kampen, i dag trekker i samme retning. Frontene er fremdeles til dels harde og tonen uforsonlig også mellom etablerte samfunnsdebattanter som oppfatter at de står på hver sin side i ulike ideologiske og religiøse strider. Skal noen vise vei i den kampen som nå må føres for en mer sivilisert og inkluderende debatt og sameksistens, må det nettopp være dem som har en rolle i den offentlige debatten.
Utrop oppfordrer dem instendig å være seg sitt tunge ansvar bevisst.