Foto: Danumurthi Mahendra
- Integrering, ikke religion - 30.09.2014
I Utrop 24.09.14 er Jan Opsal fra Misjonshøgskolen intervjuet om integrering. Han tar til orde for at de religiøse samfunnene bør få mulighet til å søke prosjektmidler blant annet for å arbeide integreringsfremmende. Jan Opsal tar utgangspunkt i at flere hundre tusen fra minoritetene også tilhører et religiøst samfunn. Dette forutsetter at Opsal regner blant annet polske, katolske arbeidsinnvandrere inn i minoritetsbefolkningen. De utgjør nær halvparten av veksten i tilknytning til religiøse samfunn, men det store flertall defineres som arbeidsinnvandrere med sin statstilhørighet i Polen. Den lille definerte polske minoriteten som er statsborgere har røtter fra et samfunn som skiller mellom stat og kirke, og som sådan er svært likt Norge.
Fellesskapets verdier
La oss ikke dvele ved definisjonen av minoritet, men la oss se på hvorvidt det å integrere er en jobb for et religiøst samfunn.
Integrering skjer ikke mellom samfunn og samfunn, men mellom individ og samfunn. Samfunnet representerer et sett av felles verdier, som individet må søke å forstå og akseptere. Samfunnets jobb er å legge til rette slik at mulighetene for å integrere seg (aktiv handling) er tilstede. Dørene skal være vidåpne for at individet skal kunne søke og forstå fellesverdiene, for deretter å implementere dem i eget liv, slik at vedkommende kan integrere seg i samfunnet. Tilbake til den lille, polske minoriteten; likheten i samfunnet man reiste fra og samfunnet man reiste til, bidrar til enklere integrering for den enkelte.
Når personen forholder seg bevisst til hva som er samfunnets verdier, normer og regler og forholder seg til at det er disse som gjelder, uansett religiøs eller kulturell tilhørighet, er personen kommet dit at fellesskapsverdiene aktivt kan internaliseres og bli en del av vedkommendes egen identitet og identitetsfølelse.
Mange av minoritetsbefolkningen kommer fra samfunn der fellesverdiene er konsistente med majoritetsreligionens verdisett. Mange av vår minoritetsbefolkning har nettopp rømt fra dette, og søker en integrering i vårt sekulære samfunn. Ikke desto mindre kan de være bærere av sin tro, men ønsket om integrering handler om ønsket om å være en del av norske fellesskapsverdier.
Når staten legger til rette for integrering, er det det enkelte individ som skal gis åpne dører for å søke kunnskap om, erfaring med, forståelse av og til sist en aksept for de verdiene som ligger til grunn i dette fellesskapet, i dette demokratiet. Trossamfunnene i Norge er trosutøvelses-hus først og fremst.
Hardt arbeid
Verdier i et religiøst samfunn kan ofte stå i motstrid mot fellesverdiene i samfunnet, og ulike religiøse samfunn kan være tuftet på ulike verdier. Staten har liten myndighet til å kontrollere hvordan verdiformidlingen skjer i et religiøst samfunn, og dette i seg selv er selve kjernen i hvorfor stat og kirke er atskilt, og hvorfor integrering må skje i individets møte med samfunnet, ikke i møtet med trossamfunnet, eller i trossamfunnets møte med storsamfunnet.
Når storsamfunnet legger til rette for integrering, legger vi til rette for at individet selv skal gjøre seg opp en forståelse av hvilke normer som gjelder i det samfunnet han har kommet til. For enkelte vil det innebære store utfordringer, fordi selve strukturen i samfunnet er dypt ulikt strukturene man kjenner fra hjemlandet. Det er innlysende at det er et større arbeid å bli kjent med, og forstå, akseptere og implementere samfunnsnormer som skiller seg radikalt fra normer, strukturer og verdisett man har vokst opp i, enn det er å tilpasse seg et normsett som er gjenkjennelig i struktur og verdiforankring.
Mindre fellesskap
Dersom trossamfunnene får større ansvar for både formidling og tilrettelegging for integreringsprosessen, er det en fare for at tilknytningen til fellesskapet vil svekkes, da verdiene i trossamfunnet naturlig nok vil forsterkes og internaliseres på et tidspunkt i integreringen der fellesskapets normer og verdier ikke ennå har tilstrekkelig styrke. En formidling av fellesskapsverdier i en religiøs sammenheng er vel og bra, men det er uunngåelig at formidlingen vil preges av og stå i relasjon til det trossamfunn det formidles fra.
Tilretteleggingen av integreringsrammene må tilpasses i forhold til hvor omfattende endringer som skal internaliseres. Mer arbeid må følges av mer ressurser og lengre tid.
Vi kan ha ytre parametere på hvorvidt en person er integrert eller ei; deltar vedkommende i samfunnet? Er vedkommende i jobb eller skole? Har vedkommende tilegnet seg språket osv. Langt viktigere er personens egen opplevelse av å ha lykkes i sin integrering mot samfunnet.
Verdier med forrang
Når personen forholder seg bevisst til hva som er samfunnets verdier, normer og regler og forholder seg til at det er disse som gjelder, uansett religiøs eller kulturell tilhørighet, er personen kommet dit at fellesskapsverdiene aktivt kan internaliseres og bli en del av vedkommendes egen identitet og identitetsfølelse. Da kan man foreta et identitetsmessig mentalt kvantesprang, fra eksempelvis iraker i Norge til i norsk-iraker.
Kvantespranget muliggjøres best dersom trosutøvelse får være en privatsak, og integrering får være en fellesskapssak. Fellesskapet og livssynsnøytrale organisasjoner får oppgavene med å tilrettelegge for den enkeltes muligheter til å integrere seg, og den enkelte må forplikte seg til å gjøre sitt ytterste i den jobben som ligger i å forstå og akseptere de verdiene som fellesskapet er tuftet på, og anerkjenne at det er disse verdiene som har forrang.
Innsikt er viktigst
Friheten til å utøve sin religion er grunnleggende. Tilbudet slik Opsal fremstiller det, om å bruke de religiøse organisasjonene og samfunnenes plattform som møteplass for integrering er nok godt ment, men bommer på hvor integreringen er aller viktigst; i den enkeltes bevisste og opplyste valg fra kjennskap og forståelse av storsamfunnets felles verdier. Der må storsamfunnet og livssynsnøytrale organisasjoner legge til rette, og individet selv gjøre jobben.
Integreringspolitikk må være livssynsnøytralt. Plattformen for integrering heter samfunnet, og det er vårt fellesskap som både må avkreve en innsats og tilrettelegge for mulighetene.
