- Derfor valgte jeg å forlate hinduismen - 21.11.2014
Den sanne lykke og glede består alene i nytelsen av det som er godt, og ikke i å kunne skryte av å nyte det gode for seg selv, mens alle andre er utelukket. Den som anser seg selv for lykkeligere ved at det kun går ham selv godt og ikke de andre, eller ved at han er lykkerligere og heldigere enn de andre, han kjenner ikke den sanne lykke og glede; og har han annet enn bare en barnlig glede av det, springer den ut av misunnelse og ondsinnethet. Fordi et menneskes sanne lykke og glede alene består i visdom og sannhetsserkjennelse og på ingen måte i at han er visere enn andre eller at de andre mangler sann erkjennelse; for dette forøker på ingen måte hans egen visdom, dvs. hans sanne lykke. Den som fryder seg ved det, fryder seg altså ved den andres ulykke, og han er derfor misunnelig og ondsinnet og kjenner ikke sann visdom eller roen ved det sanne liv. (Benedict de Spinoza, Teologisk-politisk avhandling, 1670)
Hadde hinduismen bare vært nok en religion pakket inn i overtro uten noen påvirkning på mennesker som lever i dagens globaliserte verden, ville det ikke vært noe behov for folk som meg. Folk som aktivt fordømmer hinduismen og roper etter ateisme på gater og torg. I motsetning til det ideologisk konstruerte populære forstillinger forteller oss, er hinduismen en skadelig religion. Som alle religioner fungerer den som en hatets økonomi. Hinduismen retter ikke sitt hat bare utover som i islam, eller innover, mot en selv og hele menneskeheten som i kristendommen, hatet i hinduismen er gradert i henhold til hvor i et hierarki man er født. Hatet rettes mot alle kastemedlemmer bortsett fra braminene.
Hinduismens utvikling
Hvis man skulle nevne ett element som finnes overalt i felles-indisk «hinduisme» (1800-tallets navn på den post-vediske religionen bramanisme), er det varna-hierarket (dvs kaste-hierarkiet, varna betyr opprinnelig «orden» eller «kategori» og tilsvarer i dag ordet kaste, som av latinsk opphav, overs.anm). I dette hierarkiet er det to motpoler: renhet og urenhet – som gjør folk verdige eller foraktelige. Denne verdigheten og uverdigheten er fordelt i hierarkiet. Den øverste varna er betraktet som den verdigste og den nederste som den uverdigste. Fordelingen av verdi og ikke-verdi avgjøres av ens karma i tidligere liv og støttes av teorien om sjelevandring. Uansett hvor mye hinduer benekter praksisen med diskriminering på bakgrunn av kaste i sin religion, er grunnlaget for hinduismen iboende diskriminerende og full av fiendskap. Hinduisme, eller bramanisme, er slik jeg ser det i sin essens rent kaste-hat.
Imidlertid ble bramanismen erstattet av den mer ateistiske og egalitære buddhismen etter at å ha blitt stemplet som en ritualistisk religion som følge av de tre gunaer (satvik, rajasik og tamasik) i den post-vediske tiden (vedisk tid viser til tidsrommet der man diktet Vedaene, de eldste hellige skriftene til indoarierne, ca 500-1500 f.Kr, overs.anm). Buddhismen, statsreligionen til keiser Ashoka (275-235 f.Kr), hadde innflytelse i et område større enn dagens India. Den var ganske så betydningsfull på et felles-indisk plan fram til 700-tallet e.Kr, da den ble rykket opp med roten og ødelagt på brutalt vis av Adi Shankara (filosof, 788-820 e.Kr) og hans tilhengere. Adi Shankara gjeninnførte bramanismen som en felles-indisk religion ved å bygge gudshus på fire strategisk viktige steder i landet. Likevel mistet denne ultra-sjåvinistiske versjonen av bramanisme sine tilhengere på 1000-tallet og ble oppfunnet på nytt. Den nye, drastisk forandrede bhagavatismen ble en populær sekt der den blå guden, Krishna, ble fremstilt som en apokalyptisk guddom med egenskapene til en gud mektigere enn alle andre. Bramanismen, som aldri var en monoteistisk religion, ble nå splittet opp i sekter som shaivisme og vaishnavisme, som sto i et gjensidig motsetningsforhold og stadig lå i strid. Bramanismen konkurrerte etter hvert med mer heterodokse religioner som jainisme, sikhisme og veerashaivisme om hjertene til folket, som lengtet etter et mer egalitært og humant samfunn.
Forskere som ser bhagavatismen som en fase i bramanismens utvikling, overser forskjellene mellom disse sprikende sektene. Forskerne ser på bhagavatismen som den dominerende og derfor sentrale sekten, som erstattet bramanismen. Bhagavatismen kan ses på som den braminske ekvivalenten til den kristne, protestantiske revolusjonen. Bramanismen ble svært populær blant folket ved at den tillot dem å komme i direkte kontakt med Gud gjennom Bhakthi marga (hengivelsens vei). Det var denne bhagavatismen som ble delt inn i diverse mindre sekter som sri vaishnavisme og ramanandisme. Disse mindre sektene ble siden samlet, nasjonalisert og omskapt til «hinduisme» på 1800-tallet.
Selv om dette er en svært overforenklet gjengivelse av de religiøse sektene i India gjennom tidene, håper jeg at den viser at de mange sektene som i dag går under navnet «hinduisme» har lite, om noe, til felles. Likevel skisserte Mohandas Ghandi, som ble den sekulære hinduismens ansikt på 1900-tallet, det han kalte «hinduismens» grunnstein, eller Sanatana Dharma. Denne grunnsteinen var varna-systemet. Han mente at varna-systemet og den tilhørende karma-teorien var selve grunnlaget for “hinduismen”. Han mente at et hvert forsøk på å kvitte seg med varna-systemet ikke bare ville ødelegge «hinduismens» enhet, men at det ville føre til at India gikk i oppløsning. «Hinduismen» måtte bevares for å holde India samlet. Denne politiseringen av «hinduismen» som Ghandi sto bak og den mer sekulære varianten av hinduismen – hindutva – som ble lansert av V. D. Savarkar, er direkte ansvarlig for oppblomstringen av politiske partier basert på gruppetilhørighet i India. Dette førte også til fremmingen av «hinduisme» som en religion definert utelukkende av kaste-hat. Dermed har vi som er ekstremt stolte av og glade i den indiske historien ikke noen måte å protestere mot diskrimineringen i varna-systemet uten å avvise «hinduismen» slik den forstås i dag.
Min erfaring som hindu
Som ateist var det ikke vanskelig for meg å fortsette å kalle meg hindu fordi rasjonell «hinduisme» faktisk i hovedsak er ateistisk. Fem av de seks retningene innen ortodoks indisk filosofi som hindusimen ser på som sine egne, er ateistiske. Den utelukkende ateistiske retningen er vedantismen. Likevel, ved å kalle meg «hindu», innså jeg at jeg uten unntak plasserte meg i et hierarki der det var forventet av meg at jeg skulle behandle folk ulikt utfra kastetilhørighet. Selv om lenge jeg tvang meg selv til å se bort fra den systematiske urettferdigheten og det institusjonaliserte hatet, kom jeg til et punkt der jeg ikke lenger kunne overse de motbydelige og syke holdningene i varna-hierarkiet.
Jeg kom fram til at innen dette hierarkiet, dette religiøse byråkratiet, kunne jeg ikke lenger være meg selv og fungere som et rasjonelt og nestekjærlig menneske. Det sto klart for meg (særlig etter at jeg leste «Teologisk-politisk avhandling» av Spinoza) at min lykke er min egen og kan føres tilbake til hvor godt og klokt jeg lever. Hinduismen definerer en persons verdi ut fra dennes posisjon i et sosialt hierarki som bestemmes ved fødselen. Hinduismen serverer nøye utmålte porsjoner sosial lykke, og elendighet, ved å måle det i et karmaens ufravikelige målebeger – brutt ned i en ligning som beregner og derfor kan forutsi nøyaktig hvor mye hver person fortjener – dette var ikke lenger noe for meg.
Da gjenstår bare ett spørsmål: Hva skal erstatte hinduismen? Darwinismen, selvsagt. Ut med hinduismen, inn med darwinismen.
Artikkelen ble først publisert på OpenDemocracy.net. Republisert etter avtale. Oversatt for Utrop av Are Vogt Moum.
Ankur Betageri er poet, novelleforfatter og visuell kunstner og er bosatt i New Dehli. Han har utgitt blant annet ‘the bliss and madness of being human' (dikt, 2013) og ‘bhog and other stories’ (noveller, 2010). Han er for tiden doktorgradsstudent og jobber med Gilles Deleuzes filosofi ved IIT-Delhi.
