Foto: Steve Jurvetson
Den anonyme jødiske skribenten har en tankevekkende kronikk på utrop.no. Hun har opplevd flere episoder i løpet av sitt unge liv der hun selv har blitt angrepet verbalt ganske enkelt for den hun er, eller der hele det jødiske folk har blitt fordømt, bare fordi de eksisterer.
For til den jødiske eksistens knytter det seg en hel rekke eldre og nyere negative forestillinger. Jøder er visstnok både pengegriske, slu og mektige. De kontrollerer media, amerikansk utenrikspolitikk og står bak finanskriser og all annen tenkelig ulykke. Noen av disse forestillingene har sin opprinnelse langt tilbake i europeisk historie, andre ble skapt (og gjenskapt) under nazismen, mens atter andre er av nyere dato.
Felles for mange antisemittiske forestillinger er at de tilskriver personer av jødisk opphav spesielle egenskaper, man maner fram en gruppe med bestemte karaktertrekk og intensjoner. Slik sett minner antisemittismen om ulike former for rasisme: “Du er slik og slik fordi du tilhører en denne gruppa.” En slik gruppetenkning er selve grunnlaget for fordommer, og i verste fall diskriminering og hat.
En slik gruppetenkning er selve grunnlaget for fordommer, og i verste fall diskriminering og hat.
Tegn tyder på at antisemittismen igjen er på fremmarsj i Europa. Flere voldsepisoder, diverse brutale drap innbefattet, har de siste årene rystet land som Frankrike og Belgia. Hellas og Ungarn har til og med partier med tydelige antisemittiske trekk som får med stor oppslutning. Men om årsakene til dette hersker det usikkerhet. I nettavisenes kommentarfelter dukker “islam” nesten uten unntak opp som forklaring på antisemittismens nye vekst. Og har avisartikkelen man kommenterer på, ikke nevnt islam, slenger man gjerne på en konspiratorisk setning om at “ingen tør å snakke om elefanten i rommet – islam”. Men sannheten er at langt fra all antisemitisme i Europa stammer fra muslimer. I Norge har HL-senteret vist at antisemittiske holdninger finnes blant en nokså stor del av befolkningen. Skal vi finne årsakene, må vi grave dypere.
Journalist Marte Michelet er en av dem som har gravd. I høst ga hun ut en viktig bok om den norske medskyldigheten i Holocaust, “Den største forbrytelsen”. Som kjent ble nesten halvparten av alle jødene som bodde i Norge før krigen sendt i nazistenes konsentrasjonsleirer. Av de nesten 1000 som ble tatt, overlevde bare noen få titall. Michelet gjør i boka et viktig arbeid med å dokumentere en norsk, jødisk families liv og skjebne før og under Holocaust. Michelet skriver dessuten spennende som en krimforfatter, nøyktig som en forsker, klart og nøkternt som en god journalist. Det er nok riktig som Mats Tangestuen og Torill Torp-Holte ved Det jødiske museet i Oslo har påpekt at boka kunne hatt flere nyanser, men det er tilfellet med de fleste bøker. Michelet har uten tvil gitt et meget viktig bidrag til vår bevissthet om den norske delaktigheten i den historisk unike forbrytelsen Holocaust var. Og med så god skrivekunst øker sjansen for at mange leser boka.
Kunnskap om historien viser oss hvor giftig gruppetenkningen kan være og hvilke grusomme konsekvenser den kan få. Alle som bor i dette landet, bør derfor ta et felles oppgjør med jødehatet, som verken kan bortforklares som en reaksjon på Israels politikk overfor palestinerne, eller at “det bare finnes hos muslimer”.
