På villspor i omskjæringsdebatten

Fra januar 2015 er sykehus i Norge lovpålagt å tilby omskjæring av guttebarn. Debatten om omskjæring er interessant fordi den belyser mange av de utfordringene vi må takle når landet vårt blir stadig mer sammensatt kulturelt og religiøst. 

Praksisen med omskjæring av gutter har lange tradisjoner utenfor Norge, men oppleves som fremmed av mange som er født og oppvokst her. Det er forståelig å reagere på at det skjæres i små barn. Men motviljen er mer enn bare følelsesmessig. Leger, sykepleiere, organisasjoner og politikere i Norge har engasjert seg mot omskjæring faglig og politisk. De har vist til forskning, etikk og menneskerettigheter. Likevel ble loven om omskjæring vedtatt med stort flertall i Stortinget i fjor. Hvorfor gikk det slik?

Noe av svaret ligger nok i at flertallet på Stortinget har forstått at den lovgivende forsamling skal lage lover som ivaretar flere enn bare ett hensyn. Vår øverste folkevalgte forsamling har et ansvar for å balansere interesser og synspunkter. Det finnes gode argumenter både for og imot omskjæring av guttebarn. Men når Freddy de Ruiter (Ap) uttaler til Dagsavisen at “[m]enneskerettigheter er viktigere enn religion” viser det at ikke alle stortingsrepresentantene har forstått hva dette dreier seg om. 

Religiøse rettigheter inngår i menneskerettighetene (artikkel 18 i FNs erklæring), i motsetning til hva de Ruiter synes å argumentere for. Det betyr at religiøse rettigheter av og til vil komme til å stå i motsetning til andre menneskerettigheter. Menneskerettighetene er ikke en fasit, men et sett med prinsipper som det krever praktisk kløkt og filosofisk klarsyn å skulle anvende når nye problemstillinger dukker opp. 

Ifølge Dagsavisen var noe av bakgrunnen for at den nye loven om omskjæring ble vedtatt at flere partier og politikere var redde for å miste velgere og bli beskyldt for rasisme. Men det er helt uklart i saken til Dagsavisen hvem disse politikerne er og hva de konkret frykter. Dagsavisen skriver riktignok at de vet at mange representanter avsto fra å stemme av samvittighetsgrunner, men det er ikke sannsynliggjort noe sted i saken at stortingsrepresentanter som stemte for loven hadde latt seg “skremme”. Den eneste kilden som tilsynelatende belegger frykt hos politikere, er Jenny Klinge (Sp), som er en sterk motstander av omskjæring. Hun sier på direkte spørsmål fra avisen at “det kan stemme” at partiene var redde for å miste velgere. Vi i Utrop har stor nok tiltro til våre folkevalgte til å anta inntil det motsatte faktisk er bevist at de stemmer for lover fordi de selv mener lovene er forsvarlige og gode for befolkningen, og ikke ut fra opportunisme eller frykt. 

På kommentarplass har Utrop tidligere skrevet at siden de medisinske konsekvensene av omskjæring av gutter ikke er dokumentert å være nevneverdig negative, bør staten ikke forby praksisen. Det betyr selvsagt ikke at organisasjoner og fagfolk ikke bør argumentere mot omskjæring. Men det har de full anledning til også uten at det innføres et forbud. Er argumentene deres gode nok, vil man måtte anta at folk flest etter hvert vil la seg overbevise og dermed la være å omskjære guttebarna sine. Et eksempel på slik argumenterende virksomhet finnes i Canada, hvor organisasjonen CHHRP blant annet har laget gode informasjonsvideoer om saken. I Canada har andelen omskårne gutter gått ned fra over halvparten til rundt 20 prosent i løpet av noen tiår.