Foto: Creative Commons/blu-news.org
- Pegida og kampen for en ny jødeparagraf - 30.01.2015
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
Over siteres det som av mange ansees som det mest skamfulle i norsk lovs historie. Den såkalte jødeparagrafen nektet jøder og jesuitter adgang til og opphold i landet. Den rasistiske loven var en innskjerping av allerede eksisterende restriksjoner fra loven av 1687. Jøder kunne igjen reise til Norge i 1851, munkeordener i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956. I 1942 ble jødeparagrafen gjeninnført av Vidkun Quislings regjering, men ble denne gang ikke stående lengre enn til frigjøringen tre år etter.
Ny jødeparagraf
Tross mager oppslutning har en nyoppstartet og fremmedfiendtlig bevegelse fått enorm medieoppmerksomhet i Norge de siste ukene. Initiativtaker og frontfigur for Pegida Norge, Max Hermansen, har fortalt at de vil ha slutt på muslimsk innvandring. På facebooksidene sprer de propaganda om at muslimer vil ta over europeiske land, «gladnyheter» om at en kafé nekter adgang til muslimer og farene ved den pågående «islamske invasjonen».
Initiativtaker til demonstrasjonene i Norge, Max Hermansen, gjør sitt ytterste for å få bevegelsen til å framstå som moderat. Det er en vanskelig oppgave når deres uttalte mål er å nekte mennesker av en bestemt religion å bosette seg i landet, altså en moderert utgave av jødeparagrafen.
Ser en nøyere etter, viser det seg at Hermansen og Pegidas administratorer slett ikke går av veien for å støtte mer drastiske tiltak. En kommentar hvor islam omtales som ondskapens religion og avsluttes med «Nei islam i Norge!», får tommelen opp av Hermansen. Selv omtaler han sin facebookvegg som «det gode anti-muslimske selskap», hevder at Vesten er i en sivilisasjonskonflikt med islam og sier han vil ha slutt på «tilstrømmingen av velferdssøkende muslimer til Norge». Han gir sin tilslutning til ytringer som «en muslim ser ingenting galt i å lyve, svik (sic) og bedra» og liker en absurd påstand som at 99 prosent av voldtekter mot vestlige kvinner er utført av muslimer. Hermansen sammenligner muslimer med nazister og vil ikke skille vanlige troende fra islamister.
I et forsøk på humor la den offisielle facebooksida til Pegida ut et «tilbud» om gratis strikkhopp for muslimer, riktignok uten strikk. Bildet er nå fjernet.
Rasistiske ytre høyre
Etter de første demonstrasjonene fant sted sist oktober i Tyskland og i januar måned i Oslo har Pegida gjort en upåklagelig innsats for å delegitimere seg selv. Det har blitt publisert bilder av deres nå avgåtte tyske leder, Lutz Bachmann, poserende som Hitler, og det har kommet fram at han har postet Ku Klux Klan-sympatiserende materiale på sosiale medier, samt omtalt innvandrere som søppel og dyr.
Her til lands har svært mange sett hvordan en Pegida-sympatisør trakasserer TV2s journalist Zaman Kadafi ved å lage apelyder, blåse røyk på reporteren og aggressivt berette at han hadde kommet for å vise sin avsky mot muslimjævler og innvandrerdritt (som Kadafi). Tilslutning og organiseringshjelp fra mange velkjente høyreekstremister, til og med nazister, gjør at det ikke er spesielt vanskelig å plassere Pegida. Max Hermansens klaging over politisk korrekthet og at til og med Norges mest fagforeningsfiendtlige avis, VG, er venstrevridde, gjør saken enda lettere.
Det har vært en del undring over hva Pegida er og hvordan man skal forholde seg til fenomenet. Svaret er ganske enkelt: det er det siste påfunnet fra det rasistiske ytre høyre i deres søken etter politisk innflytelse, aksept og innpass.
Fra paria til regjering
Fra omtrent tidlig på 1980-tallet var det alment akseptert i Vest-Europa at rasisme var et onde som mått bekjempes. Rasismen var delegitimert. Tross iherdige forsøk var et annet resultat enn utstøting en umulighet om man baserte en politisk bevegelse på en åpent rasistisk grunnidé. De fleste gjengene av nazistiske skinheads svant hen og døde ut på ’90- og ’00-tallet. Åpen rasistisk retorikk ble mindre vanlig i politikken.
Dette har utvilsomt representert framskritt i holdninger overfor minoriteter, men naturligvis ikke gitt en endelig løsning. En av reaksjonene på dette har vært at rasismen skjules. Retorikken har blitt lagt om, og i noen tilfeller har man også fått en reell bevegelse. Fremskrittspartiets reise fra paria til regjeringsparti er et eksempel på det. På veien til aksept kvittet partiet seg med de mest uforutsigbare representantene, som Vidar Kleppe og Øystein Hedstrøm, men deres partiformann gjennom 28 år, Carl I. Hagen, mente fremdeles at alle terrorister var muslimer.
Les også: Nazistenes flukt fra nazismen
At den resterende høyresidens skruppelløse søken etter makt også kommer inn i bildet, er åpenbart, uten at jeg skal gå nærmere inn på det her. Tross utrenskninger og innstramminger har vi altså en finansminister som ville deportere alle tilreisende romfolk og en justisminister som omtaler asylbarn som lagervare. Det er ikke unikt i europeisk sammenheng og en kan spørre seg om (dårlig) skjult rasisme har blitt legitimert samtidig som den åpenbare har blitt delegitimert.
Motstand i gatene
Vanskelige sosiale kår, høy arbeidsledighet, dårlige lønninger og rasering av de europeiske velferdsstatene har gitt grunnlag for framveksten av en rasistisk høyreside. I tillegg bidrar stadig økende grad av informasjonsutveksling og en venstreside som bryr seg mer om verdikamp og barnehager enn arbeidslivspolitikk til at slike ideer også får drahjelp i et såpass sosialt og økonomisk stabilt land som Norge.
Disse spenningene har blitt forsøkt utnyttet av organisasjoner som Stopp Islamiseringen av Norge, Folkebevegelsen Mot Innvandring, Norwegian Defence League, Norske Patrioter, Norgespartiet og andre. Disse har også startet som selverklærte moderate bevegelser, men det har ikke tatt lang tid før man har funnet ut at de har et menneskesyn de fleste i dette landet finner motbydelig. Etter at rasismen ble delegitimert, har det rasistiske ytre høyre forsøkt å finne et uttrykk som gjør at de framstår som spiselige samtidig som de er trofaste mot egne idealer. For de lengre til høyre enn Frp har det vist seg vanskelig. Hyppig har de prøvd å etablere noe større, men feilet hver gang. Pegida er det siste forsøket, og mye tyder på at også disse vil gå til grunne.
Vi som står for motstanden må forsette å vise at det finnes bedre løsninger enn å sette folk opp mot hverandre når de med makt ikke holder det de lover. Vi må fortsette å ta til gatene til Pegida ikke er der lengre. Det må vi sannsynligvis også gjøre når Pegidas bror en gang blir født under et annet navn og en annen ordlyd, men med formålet som vi kjenner så altfor godt, å stigmatisere, mistenkeliggjøre og diskriminere allerede utsatte grupper.
Strukturelle kamper
Enda viktigere er det riktignok å vinne de strukturelle kampene. Når regjeringskontorene åpnes for et rasistisk parti, når biblioteker går fra å være rasismefrie soner til debattarenaer for voldelige nazistiske grupperinger og talerstoler for hyllest av nazipropaganda under dekke av nøytralitet, og når lederen i Unge Høyre tar til orde for frifinnelse av en person som oppfordrer til «holocaust mot muslimer og niggere», så har man lagt lista for resten av debatten. At en av reaksjonene på at en fascistisk terrorist tok livet av 77 mennesker, var å gi spaltemeter etter spaltemeter til hans viktigste ideolog, samt et stipend fra Fritt Ord, er nok et symptom på det samme. Slikt bidrar ikke til å moderere ytterkantene i debatten, det er en aksept av det rasistiske høyre.
Les også: Ytringsfriheten på ytringsfundamentalismens alter
Det viste seg at drapet på asylsøkeren Khaled i Dresden sannsynligvis ikke var begått av høyreekstremister, slik enkelte mistenkte, men av en annen asylsøker ved samme boenhet. Likevel vet vi fra erfaring og forskning at umenneskeliggjøring og stigmatisering i offentligheten fører til mer hat og ofte vold. Da er det viktig at vi samles mot Pegida og deres like, men enda viktigere at vi stiller krav til de som sitter med makta. Det er de som legger forholdene til rette for rasistisk mobilisering, den siste tiden under ytringsfrihetens og nøytralitetens navn.
Men man stiller seg ikke nøytral til rasisme!
Teksten er opprinnelig publisert på Radikal Portal. Gjengitt med tillatelse.
