Foto: Pressefoto
- Om flerkultur i musikklivet - 17.02.2015
Den 29. januar 2015 arrangerte Rikskonsertene seminaret «FLERE – om flerkultur i musikklivet». Mange flerkulturelle folk var der, deriblant meg.
Noen dager senere, på ballade.no (bransje-tidsskriftet), begynte viktige sjefer å kritisere hverandre med bakgrunn i «flerkultur i musikklivet». Jeg leste med undring leserinnlegget «Kunsten å slå inn åpne dører» v/ Riksonsertenes direktør, Turid Birkeland, som med undring leste innlegget «Uten fortiden, ingen fremtid», skrevet av leder for Oslo World Music Festival, Alexandra Archetti Stølen, som med undring leste kronikken «Et klangrikt fellesskap». Felles for disse tekstene er at jeg ikke skjønner dem. De undres over hverandre. Jeg undres over dem.
Innleggene er representative for selve seminaret. Programmet var stort og bredt, heldigvis med noen perler. (Perlene fra programmet som la igjen positive vibber hos meg, lister jeg opp til slutt i kronikken.) Selve debatten gikk tregt. Sandeep Singh (journalist i VG) åpnet med å si at ordet «flerkultur» var teit, så brukte vi mange timer og mange ord til å bli enige om at ordet «flerkultur» var teit, akkurat som Sandeep hadde sagt til å begynne med.
Det er vel formålet med seminarer, å se hvem de andre er, men ikke å tråkke på andres tær. Så, jeg turte heller ikke å si noe avansert og viktig. Jeg sa ting som folk lo av, men ikke noe farlig.
Det jeg egentlig ville si
Men, nå som disse to ledere offentlig tråkker på hverandre tærne i Ballade, selveste bransje-tidsskriftet, så skjønner jeg enda mindre. Jeg har også lyst til å tråkke på tær. Akkurat disse tærne er for så vidt de siste en artist burde tråkke på, men jeg skal tråkke forsiktig, og jeg skal prøve å si det som jeg skulle ønske jeg hadde sagt på selve seminaret den 29. januar.
Det er vanskelig å treffe med kritikk i offentlig sektor. Ansvaret er så spredt, gjerne over tid og rom. Rikskonsertene, for eksempel, er bemannet med snille damer. Dette gjelder også dem med utovertiss. Når de skal løse sine problemer, må de til departementene, som må til regjeringen, som må til Stortinget, som må til majoritetsvelgerne, som må til næringslivet. Det å si noe slemt om Rikskonsertene vil bare såre hyggelige damer som gjør sitt beste, og all mulig kritikk er bare en spin-off av forsiktighet. Og det går ofte veldig tregt. Som Turid sier, 30 år har de holdt på. Suksessene i den kommersielle bransjen går mye fortere. Derfor sliter all offentlig evaluering med å fastslå hvor mye det offentlige selv har bidratt til landets suksesser.
Manager med afrikansk opprinnelse
Nico & Vinz er store i USA. Kanskje Rikskonsertene ga et indirekte bidrag til dette ved å anerkjenne andre afrikanske artisters eksistens i den norske bransjen, og stimulerte til aksept. Kanskje overvar Nico & Vinz en konsert på skolen som inspirerte dem. Kanskje. Men, rent praktisk, som Grace Grønsted (artist-deltaker) påpeker; «Det er interessant at deres manager er av afrikansk opprinnelse. Kanskje hadde han mer tro på dem enn en etnisk norsk produsent noen gang ville hatt.»
Min personlige uplukkede høne kommer fra en slik observasjon.
Flerkulturell finanskrise
I 2008 fikk jeg og mine flerkulturelle kamerater penger til å produsere musikkteater. 2008, hvis dere husker det, var det «Å, så store MANGFOLDSÅRET». Året da ulike etniske minoriteter skulle inkluderes. Året var en stor suksess, og i kjølvannet så vi store resultater. For første gang blir en mørkhudet kar president i USA, en hviterusser vinner Eurovision Song Contest for Norge, og Sveits blir med i Schengen-samarbeidet. Inkludering på løpende bånd. Men, det kostet. Kulturminister Giske brukte så mye penger på inkludering av minoriteter at det hele resulterte i en finanskrise.
Lokalt leverte min lille musikkteatergruppe imidlertid, til stående applaus, Mangfoldsårets mest anerkjente produksjon. Vi fikk oppløftende kritikk fra Mona Levin i et hjørne av Aftenposten og kraftige klyp i kinnet fra våre mammaer. Men, så ble krana stengt og minoritetene forsvant igjen fra pengefordelingslister. Året etter ble søknadene på nytt behandlet bare etter seriøsitet og innhold.
La oss innrømme det. Innvandrere kan ikke skrive søknader på norsk. (Annet enn til NAV, smiley.) Norske kunstnere sliter, men innvandrere er i hvertfall ute og kjøre. Ikke kan de grammatikk, ikke norsk budsjettlogikk og ikke har de venner fra barneskolen som kan hjelpe. De fikk leke i 2008, men så var festen nå over.
Ugjennomtrengelig bransje
Men, det var ikke over for oss. Vi var artister, og vi var ikke ferdige. Vi sleit, men vi sleit med en ærlig innrømmelse: «Vi visste ikke hvordan bransjen fungerte». Vi banka på dører, ringte telefoner, sendte søknader, men vi stod bom fast og lærte tregt.
Jeg ringte en dag til Rikskonsertene, den store offentlige representant for kultur. Jeg var nå en artist og jeg hadde en drøm, og det var «En samtale over en kaffe i kontorene til Rikskonsertene i Nydalen». Det ville vært stas.
Men, det fikk jeg ikke.
«Det er ikke det vi gjør, skjønner du! Det er ikke slik det fungerer.»
«Ja, men hvordan fungerer det da?»
«Det er litt komplisert, men i hvertfall ikke slik at du kommer hit og drikker kaffe.»
De sendte meg til «Samspill». Der satt to innvandrere som kunne enda mindre enn meg. I dag er det bedre med ei Cecilie der, som vet hva hun driver med, men det er ikke poenget. Poenget er at det ikke er det samme å drikke kaffe i lokalene til «etniske minoriteter» som i lokalene til ærverdige «RIKSKONSERTENE!», de eneste konsertene jeg ever fikk med meg før jeg var 21 år gammel, gammel nok til å slippe inn i andre konsertlokaler.
Om baller og inkludering
Jeg forstår i dag hva Rikskonsertene gjør. Jeg mente da at de skulle bistå artister med litt kompetanse og en anerkjennelse av deres eksistens, at de kunne gjøre mer enn å beklage at de har hatt for mange søkere i denne runden. Jeg skjønner i dag at de ikke så lett kan åpne dører for kompliserte samtaler, potensielle korrupsjonsanklager, snokende kunstnere og tiggere. De har en jobb å gjøre. Jeg mener likevel at det er veldig synd, og at det i høy grad er en spin-off av overforsiktighet. Men, jeg vil jo ikke kritisere. La oss kalle det et ønske:
«Litt mer baller og litt mer inkludering.»
Det er derimot mye lettere å kritisere Alexandra Archetti Stølen. Hun gjør det motsatte. Hun har baller, og viser dem. Hun stikker ut hodet sitt over alt og fisker etter kritikk, men det er ingen som slår til. Hun får inn bilde av seg i alle intervjuer om World Music i Norge, skulle tro at det var hun som var selve sjangeren. Hun er selveste World Music Norge, men når jeg sender en mail om at jeg også er World Music Norge, så får jeg svar om at de har hatt for mange søkere i denne runden. Da føler jeg at hun i det minste skylder meg invitasjon til en inkluderende kaffeprat, om ikke en spillejobb, siden vi begge er World Music Norge, liksom. Det er ikke slik det fungerer, forstår jeg. Men, jeg vil ikke kritisere. La oss kalle det et ønske:
«Litt mindre baller, og litt mer inkludering.»
Jeg mener fortsatt at Norge er et lite land, med få mennesker, og at vi kan ha tid til hverandre. Hvis ikke vi har tid til hverandre, så kan vi like godt flytte til USA alle sammen.
Epilog:
Og til slutt, uten tvil, en stor tusen takk til selveste Rikskonsertene for invitasjon til seminaret, en anerkjennelse av min eksistens fem år etter at jeg ba om det. Det er en stas og veldig motiverende. Jeg drakk tre kaffe.
For øvrig, jeg satte stor pris på følgende innslag i seminarprogrammet: Dominic Wilson (NBT Xpressions), Khalid Salimi (MELA), Hannah Wozene Kvam (programleder, artist), Tormod Anundsen (førsteamanuesis), Amanuel Kidane (manager for Nico&Vinz) og Miss Tati (artist).
