Foto: Scanstockphoto
- Kan det være hatefullt å brenne en bok? Svaret er ja – det KAN være det. - 28.11.2019
- Problematisk utvikling i IRN - 29.03.2017
- Et liv som “ulovlig” - 22.02.2016
I mai 2013 ble det dokumentert at Oslopolitiet trolig har gjort seg skyldig i grove menneskerettsbrudd. 21. mai 2013 foretok Oslopolitiet en pågripelse av to personer på Carl Berners plass i Oslo. Hendelsen ble filmet av en australsk frilansjournalist fra nettstedet Circus Bazaar som tilfeldigvis bodde i en leilighet med utsikt mot plassen. Hadde ikke dette vært tilfelle, ville hendelsen gått upåaktet hen.
Videoen viser tre politibetjenter som har pågrepet to afrikanske menn. To av betjentene har lagt den ene av mennene i asfalten, og man kan se at de gjentatte ganger tvinger batonger inn i munnhulen hans. Hendene hans er iført håndjern. De to politibetjentene bruker ikke ubetydelig makt for å holde ham nede. På et tidspunkt tvinger de to batonger inn, tilsynelatende hardt. Dette pågår lenge, og det er ingen tvil om at det volder mannen smerte.
Det går fram av rapporten fra Spesialenheten for politisaker at tilsvarende hendelser har gått upåaktet hen ved flere andre anledninger. Betjentene forteller selv at de har gjort det flere ganger før. Det påstås også fra en av betjentene at: “[m]etoden med bruk av batong har vært i bruk i Oslo lenge, og er ikke noe han har funnet på selv.” ARS har også fått vite om flere slike episoder tidligere.
Tung kritikk
Flere tunge aktører, blant dem Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo og professor Aslak Syse, leder for Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, har stadfestet at dette kan være et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 3, forbudet mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Artikkel 3 er ukrenkelig, og det finnes ingen situasjoner hvor man har lov til å bryte forbudet, det være seg i freds- eller krigstid. Man har simpelthen aldri anledning til å utsette noen for behandling som strider med dette forbudet. At det skjedde på offentlig gate basert på mistanke, gjør saken enda mer alvorlig.
Det må legges til at dette var en situasjon politiet hadde kontroll over. Det var ikke en opphetet eller spesielt krevende situasjon. Det var en situasjon hvor politiet gikk inn da de ønsket og slik de ønsker, og hvor de meg bekjent aldri på noe vis var truet.
Dumpet i øde område
Politibetjentene har hevdet at de ønsket å få vedkommende til å spytte ut narkotika som han skal ha vært i ferd med å svelge. Det er vanskelig å tro at politiet virkelig ville mannens beste. Hvis politiet oppfattet dette som potensielt så farlig at de måtte utsette ham for en så hardhendt behandling, er det merkelig at de deretter – da han angivelig hadde svelget stoffet – ikke kjørte ham til legevakta. Tvert om kjørte de ham ut i et øde område og dumpet ham der. Angivelig tok de også skoene fra ham, og kom med flere nedsettende ytringer.
Spesialenheten for politisaker har rettet kritikk mot politiet for stort sett alle sider ved håndteringen: Politiet hadde ikke rettslig adgang til å undersøke mannens munnhule. Metoden de benyttet var for voldsom: “Framgangsmåten må kunne betegnes som brutal… Batongen er et slagvåpen og kan overhodet ikke anses egnet for bruk i munnhulen”. At politiet deretter kjørte personen ut av Oslo og etterlot ham der, manglet grunnlag. At politiet ikke loggførte en så alvorlig hendelse, anses også som kritikkverdig.
Når saken brytes ned til sine enkelte bestanddeler, finner Spesialenheten likevel at betjentene ikke har gjort noe straffbart. Problemet er at helheten av handlinger er langt forbi det akseptable.
Minoriteter utsatt
Det er en ubehagelig del av bakteppet at flere av de groveste kjente tilfellene av politivold har vært rettet nettopp mot personer med minoritetsbakgrunn, og særlig med afrikansk bakgrunn. Det mest kjente eksempelet er Eugene Obiora, en norsk statsborger med nigeriansk bakgrunn som døde mens han var i politiets varetekt i 2006, trolig som et resultat av kvelning. En annen, mye omtalt hendelse var maktbruken mot vaskehjelpen Sophia Baidoo, som uheldigvis stadig var på jobb da en bankansatt ved en feil hadde satt på alarmen. En politimann skal ha kommet med sjikanøse utsagn, og la henne i bakken. En mer nylig hendelse var da en kvinne med afrikansk bakgrunn i fjor ble lagt hardt i bakken da hun ble offer for en “rutinekontroll” mot narkotika i Oslo – en slik kontroll som er rutine for mennesker med mørk hud, men stort sett ingen andre. Etter hva jeg vet har hun stadig smerter etter hendelsen.
Må rydde opp
Politiets primære troverdighetsproblem er ikke at de har noen betjenter med tvilsomme holdninger. Det har enhver større institusjon. Problemet er at politiet alt for ofte ikke overbeviser om sin vilje til å rydde opp når stygge ting skjer. At problematiske hendelser generelt ikke ser ut til å få noen konsekvenser for betjentene som er involvert, skaper også problemer for politiets troverdighet.
At politiledelsen i Oslo har gått tydelig ut og fordømt hendelsen på Carl Berners plass som uakseptabel, er derfor svært viktig, men det er ikke nok. Saker som dette blir ikke raskt borte. De blir husket av de menneskene som gang på gang stoppes på gata fordi de har en annen hudfarge enn de fleste politibetjentene. De blir husket av menneskene som blir redde for at det neste gang er de som får unngjelde.
Politiet skal sørge for borgernes trygghet. Det må omfatte å sørge for at borgerne ikke er redde for politiet.
