Foto: Fanney Antonsdottir
- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Asylbarn-saken begynner å bli en verkebyll for regjeringen. Støttepartiene Venstre og KrF står fast på sitt krav om å hente tilbake barna som ble sendt ut. Justisminister Anders Anundsen (Frp) sitter ikke trygt som minister. Arbeiderpartiet har stemt for mistillit, men mangler støtte fra de andre partiene.
De regelendringer som eventuelt ville gitt asyl, gjelder svært få barnefamilier. Antall familier som ble sendt ut, er også lite. Hvorfor er det så mye oppstuss rundt dette da?
Kostnadskalkyle
Frp har en genuin politisk interesse av å begrense innvandringen til Norge. Men antallet asylsøknader som innvilges hvert år, står ikke i forhold til den store bekymringen Frp uttrykker. Det er arbeidsinnvandring fra og utenfor EU i tillegg til ekteskapsinnvandring som utgjør det store antallet innvandrere til Norge. Men ingen av disse innvandringstypene gir kostnader for staten. Både arbeids- og ekteskapsinnvandrerne må klare seg selv, og statistikk viser at Norge tjener milliarder på arbeidsinnvandrere, iallefall på kort sikt. De får ikke gratis norskkurs, de eller den som forsørger vedkommende, må jobbe og ha sted å bo.
Aps mistillit er ikke ensbetydende med ubetinget kjærlighet til asylbarna.
Asylsøkere som får opphold, er derimot er et større problem. De må bosettes, gis norskopplæring og forsørges av staten hvis de ikke klarer å skaffe jobb selv. Vi snakker altså om store kostnader knyttet til asyl. Men sammenliknet med andre samfunnområder i Norge som veibygging, drift av sykehus, skole, statlig virksomhet osv, snakker vi likevel om lave summer. Derfor er det overraskende at regjeringen og støttepartiene krangler om en så liten sak sammenliknet med mange andre viktige saksområder i det norske samfunnet, som burde vies mer plass.
Det handler om omdømmet til partiet, partipolitikk og litt medlidenhet.
Aps kjærlighet
Arbeiderpartiet, som har stemt for mistillit mot Anundsen, har selv stått for innstramninger i asylpolitikken. På asylfeltet er det nærmest umulig å se forskjell på Frp, Ap og Høyre. Selv om mistilliten dreier seg om at Anundsen har villedet Stortinget, kan vi ikke komme unna å understreke at Aps mistillit ikke er ensbetydende med ubetinget kjærlighet til asylbarna.
Det fremgår av barnekonvensjonens art. 3 at hensynet til ”barnets beste” skal være ”et grunnleggende hensyn” i alle vedtak som direkte berører barn. Norge er bundet av denne konvensjonen. Med virkning fra 2003 er den også inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven. Staten har derfor plikt til å ta hensyn til barns interesser.
Syke barn kan sendes ut
“Barnets beste” er likevel ikke godt nok ivaretatt på asylfeltet. Selv om den blåblå regjeringen ble enig med støttepartiene om å legge større vekt på barnets beste, er det fremdeles vanskelig å definere tydelig hva “større vekt” betyr. De endringene som er vedtatt, er vage og tvetydige, og detaljert avgrensing gjør at få omfattes av endringen. Barnets beste er et grunnleggende hensyn, men det er også adgang til å legge vekt på andre hensyn som etter konkret vurdering kan bli utslagsgivende. Barn kan bli sendt tilbake til hjemlandet selv om det er klart at de vil få dårligere levekår og livskvalitet. Det betyr også at syke barn kan bli sendt tilbake til hjemlandet, fordi “de kan jo få behandling i hjemlandet”.
Barn er individuelle rettsobjekter. Selv om opphold nektes på grunn av feil som foreldre antakeligvis gjør, bør ikke barn som har bodd og gått på skole i fem eller ti år bli sendt tilbake til sine hjemland.
Skal KrF, Venstre og Ap hjelpe asylbarna, bør de gå inn for mer grunnleggende endringer i utlendingsloven. Men det er ingen signaler om dette.
