Ingen koranskole til mine døtre

Da min eldste datter var 10 år gammel, spurte hun meg hva en annengenerasjons innvandrer er. Jeg svarte: – Mennesker, som ikke opprinnelig er danske. Sånn som deg f eks. – du er en annengenerasjons innvandrer.

– Nei, det er jeg vel ikke, svarte hun skrekkslagen.

Plutselig forsto jeg forskjellen på min datters oppfatning av seg selv og den betegnelsen som det danske samfunnet bruker om henne. Det var på tide å ta ’samtalen’ med min datter. Ikke om blomsten og bien, men om identitet.

Jeg lot meg inspirere av den palestinske dikter Mahmout Darwish: – Identitet er det vi gir videre til andre, ikke det vi arver. Det er det vi skaper, ikke det vi husker.

På det tidspunkt hadde jeg funnet ut at det å oppdra barn i en skandinavisk kultur, var en utfordring av mange tradisjoner som min kone og jeg, som sammen hadde forlatt Egypt i 1991, tok for gitt. Hvilke verdier vi velger å gi videre til begge våre døtre, ble et både akutt og eksistensialistisk spørsmål. Det er slike valg som definerer ens identitet.

Identitet i stadig utvikling
Etter min mening bestemmes identitet ikke på forhånd av nasjonalitet, kultur eller religion, men formes bevisst ved den måte vi velger å praktisere de tre begreper på. Jeg mener, som Darwish, at vår identitet er det vi skaper i nåtiden og for fremtiden.

Dette synspunktet motsier troen på at identitet lever et eller annet sted i fortiden i ens røtter, frossen, bevart, hel og uforanderlig, og det eneste man trenger å gjøre, er å grave dypt ned i fortiden for å avdekke og derved gjenoppdage det.

Noen ser sitt lands identitet i samme lys. I Egypt diskuteres nå ’egyptisk identitet’. Er Egypt afrikansk? Eller arabisk? Er det en muslimsk stat med en koptisk minoritet? Eller kan det ses som en sekulær stat? I disse diskusjonene henvises det alltid til fortiden. Man velger det man har sympati for, og utelukker alt annet.

I Danmark spør man: Hva er dansk? Og samme oppfatning av nasjonal identitet som er forankret i fortiden, blir hentet frem som et svar.

Det snakkes ikke om nåtiden eller fremtiden. Den slags drøftinger gjorde vi til en del av familiens samtaler med våre døtre. Jeg snakket også med dem om islam, for jeg tror virkelig på at vår religion kan være med til at besvare spørsmålet om identitet for unge muslimer i Vesten.

Spørsmålet er: Hvilken form for islam? Og hvor skal man finne den?

Ukritisk aksept
Jeg sendte ikke mine døtre til koranskole, for den dominerende islamske holdning i disse skolene er bestemt av en såkalt Wahhabi-Salafi-fortolkning av islam, som jeg forakter. Den fortolker de religiøse skrifter bokstavelig uten historisk kontekst, som om betydningen av versene er selvinnlysende og uforanderlige. Betydningen av Koranens vers får dermed en autoritet, der ofte er uten for Koranen.

Disse fortolkninger er menneskeskapte, men presenteres for unge muslimer, som uforanderlige sannheter. Konsekvensen er en samling anakronismer, som er ubrukelige i et moderne samfunn.

Denne forgiftede versjon av islam tilbys danske unge muslimer som «den eneste vei» til å bli sanne muslimer. Så, hvis denne fortolkning tillater fysisk avstraffelse, er man nødt til at akseptere det som etisk korrekt, selv om det ikke stemmer overens med ens egne moralske verdier. Wahhabi-imamer lærer unge muslimer at ukritisk aksept av slike grusomheter er en sann troshandling og overgivelse til Allahs vilje.

Gruppepress og trusselen fra imamers religiøse autoritet skaper indoktrinering som fjerner både kritisk tankegang og den iboende etiske sans. De unge muslimer som søker etter en identitet innenfor Wahhabi-ideologien, ender med å komme på kant med verdiene i det samfunnet de lever i. Det skaper en situasjon som fremmedgjør, isolerer, marginaliserer og til slutt radikaliserer.

Problemet er at denne Wahhabi-fortellingen henter styrke fra den ubegrensede oljerikdom i Saudi-Arabia, som gjør denne læren lett å få tak i i billige publikasjoner og på Internett. I lokale moskeer – her i Danmark og i andre vestlige land – er imamer mer enn villige til at forsterke denne giftige tankegang.

Dessverre setter vestlige regjeringer et godkjentstempel på denne spesielle grenen av islam med sin taushet overfor saudiarabiske brudd på menneskers rettigheter i islams navn. Ironisk nok har noen vestlige land begynt å samarbeide med Saudi-Arabia i håp om å fjerne terrorisme.

Levende virkelighet
Der er likevel håp. Det er blant muslimer i Vesten en voksende bevegelse av progressive muslimer. De danner organisasjoner som British Muslims for Secular Democracy i Storbritannia samt Muslims for Progressive Values (USA) og LIM-nettverket i Norge, som utfordrer Wahhabi/salafi-versjonen av islam.

Den vesentligste forskjell er at progressive muslimer leser Koranen ut fra et moralsk perspektiv i en historisk kontekst. De baserer seg på islamsk teologi under veiledning av moderne muslimske tenkere slik som Nasr Hamid Abu Zayd, Abdullahi An-Naim, Khaled Abou El Fadl og Amina Wadud, hvis nye fortolkninger harmonerer med vår tid. En progressiv muslims svar på spørsmålet om identitet kan finnes i professor Khaled Abou El-Fadls bok The Place of Tolerance in Islam, hvor han skriver:

– Koranen befaler muslimer å gjøre ’det gode’, og det er ikke tilfeldig at det ord et som brukes for ’det gode’ er ma’aruf (’det som sies å være godt’). Godhet i Koranens forstand er derfor en levende virkelighet, et produkt av menneskelig erfaring og konstruert normativ forståelse«.

Progressive muslimer mener at forståelsen av Koranen ut fra et moralsk perspektiv er diktert av selve Koranen: «De som lytter til ordet og følger det beste (mening), er de som er veiledet av Gud. Disse er de virkelig innsiktsfulle (39, 18).»

Menneskerettigheter for alle
’Ordet’ som nevnes i dette verset, blir forstått av teologer som en henvisning til Koranen samt enhver nåtidig diskusjon. Den betydning som understrekes av Koranen, er denne: uansett emne, det være seg religiøse tekster eller verdslige forhold, som f eks menneskerettigheter, skal muslimer vise moralsk dømmekraft og så velge å anvende ’det beste’, den høyeste moral og den mest rettferdige vei.

Derfor støtter vi progressive muslimer menneskerettigheter for alle, herunder kvinners rettigheter. Vi støtter borgerrettigheter for homofile. Vi avviser tanken om at sharia-lover er uforanderlige. Vi støtter adskillelsen mellom stat og kirke. Vi er motstandere av dødsstraff.

Da identitet handler om etiske verdier og holdninger, mener jeg at det progressive muslimske program kan være en inspirasjonskilde for unge muslimer i Vesten. Det kan forene deres religiøse, kulturelle arv med hverdagslivet og hjelper dem med at skape en multikulturell identitet som innebærer inkludering og åpenhet.

Min eldste datter er nå 23 år gammel. Hun studerer Sanskrit på Københavns Universitet. Det gir henne et fjerde språk og en ny vinkel å utforske seg selv og verden fra. I mellomtiden har de danske medier funnet enda en betegnelse for mennesker som henne og hennes lillesøster. De kaller dem ’etterkommere’.

Uansett hvilke ord de bruker, behøver våre døtre ikke snakke mer om identitet.

Akmal Savwat kom til Danmark for å drive medisinsk forskning i 1991 og er i dag overlege på kreftavdelingen på Aarhus Universitetshospital.

Kronikken er først publisert i den danske avisen Information. Gjengitt etter avtale.