N-ordet? Virkelig? I 2015?

Noen lirer av seg n-ordet ved middagsbordet, og så er vi i gang. Det er vel egentlig ikke en samtale, mer en manisk monolog. Jeg trenger ikke være med, alt jeg trenger å gjøre er å sitte der og være mørkhudet. Det er som å se den norske folkesjela i rap battle med seg selv. Først kommer det en tirade av unnskyldninger. Så kommer en lang diskusjon om enten slaveri, asylpolitikk, multikulturalisme eller Madcon. Så sier noen ”hallo, han kunne ikke noe for det, ikke bli så sur da…”, som fremstiller alle som har noe imot å bruke ordet ´neger´ som snerpete gamle tanter. Til slutt kommer det gjerne et vers av ”det må da være lov å tulle litt med det, man får jo lov å være litt rasist ikke sant! Har du hørt om Chris Rock?”

Jeg har hørt om Chris Rock. Men vi kunne begge ha unngått hele denne dumme samtalen som ingen av oss egentlig får noe ut av. Den er slapp. Mest av alt er den kjedelig. Jeg føler at med noen nordmenn er annerledeshet noe som må ´tas´ før man kan ha en vanlig samtale. Å være mørkhudet, homofil, eller muslim for eksempel er noe som enten må unnskyldes, forsvares eller gjøres narr av, før man i det hele tatt kan snakke vanlig sammen.

Annerledes
Det er som om resten av verden må unnskylde eller forsvare seg for ikke å være hvit, rik nordmann. Det ligger der i underteksten at resten av verden iallfall kan lære seg å snakke, tenke og oppføre seg som hvite, rike nordmenn når de først skal være annerledes. I tillegg må man ´stå fram´ som annerledes, forklare at ”ja, vi ser snåle ut men vi er snille og greie, bare hør på denne over-joviale måten jeg snakker på, akkurat som deg, vil du prøve en turban?”

Det er som å se den norske folkesjela i rap battle med seg selv.

Det er en maktdynamikk der jeg ikke helt liker. Man skal ikke måtte forsvare eller unnskylde å være annerledes. Komikere for eksempel, skal ikke føle seg presset til å snakke om at de er homo eller mørkhudete eller muslim, ikke måtte bygge opp en rutine basert på sin annerledeshet. De kan, men de burde ikke føle at de må.

Vi er bare oss
Homofile har ikke nødvendigvis masse gyllent å si om homse-kultur og menneskerettigheter og Nelson Mandela, de eksisterer ikke for å gå i string-truse, vifte med regnbueflagg og utfordre fordommer. Pakistanske naboer er ikke til for å åpne nordmenns øyne og vise at de også kan være trivelige. Afrikanere er ikke til for at du skal være så sjenerøs at du slutter å bruke neger som tittel, og da er du flink og heia deg som er så åpensinnet.

Verden dreier ikke rundt norske fordommer. Norge er et lite land, en ørliten del av et enormt, forferdelig, fargerikt, farlig, levende, brennende verdenssamfunn. Vi må bli ydmyke nok til å begynne å se oss selv som det. Vi må begynne å tenke globalt, som de fleste andre land i Eurosonen har sett seg nødt til.

En bedre samtale
Ikke prøv å misforstå dette som et argument for at innvandrere ikke skal lære norsk, eller at Norge ikke er et fint sted å bo. Jeg mener heller ikke at vi burde slutte å snakke om rase, fordommer eller å problematisere multikulturalisme. Dette handler om skakke norske holdninger. Jeg mener at rammen rundt samtalene vi har, må bli bredere, vi må ta utgangspunkt i en ide om Norge i verden, ikke verden i Norge. Her har media et visst ansvar. Enten man liker det eller ikke, er det media som setter agendaen, rammen rundt mye av det vi snakker om og måten vi snakker om det på.

Det norske folk fortjener bedre middagsbord-diskusjoner. Vi er et opplyst folk, og det er så mye å ta tak i der ute i verden. Vi har mye å bidra med, men vi kaster bort tid og energi på å rase mot vår egen navlelo. Verden forandrer seg fort, og faktumet er at ingen bryr seg om navleloen vår. Tenk Syria, tenk global oppvarming ikke sitt hjemme i stua og bedriv snikete hobbyrasisme mot Ahmed på hjørnet.

Disse uttørka gamle samtalene kan ikke lenger fortsette. Norge kan ikke fortsette å være seg selv nok. Det har ikke landet råd til i vår globale tid. Norge må ta steget ut i verden.