Foto: Wikimedia Commons
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
Samuel Leon «Sammy» Steinmann (1923-2015) var en av de få norske jødene som overlevde tilintetgjørelsesleiren Auschwitz.
Etter Julius Paltiels og og Hans Levolds bortganger, henholdsvis 7. mars 2008 og 28. juni 2009, var Steinmann det siste overlevende tidsvitnet fra Auschwitz, en av leirene som ble brukt til det mest avskyelige industrielle folkemordet i moderne historie, nemlig nazistenes forsøk på å utrydde jødene i Europa.
Steinmann vokste opp i Oslo og gikk på Nordstrand skole. Han vokste opp til å bli en helt vanlig ung mann, som skulle få hele livet sitt vendt opp ned en oktoberdag i 1942. 19 år gammel satt han med lekser hos en kamerat. To norske tjenestemenn fra Rikspolitiet, den tyske okkupasjonsmaktens forlengede arm på norsk jord, troppet opp ved kameratens hun og tok Steinmann med seg på trikken ned til byen. Derfra ble han sendt videre til Berg leir.
Deretter følger den vonde historien om Auschwitz. Folk som Steinmann hadde allerede fått skjebnen sin vedtatt. Fra Berg leir ble Steinmann og over 500 andre sendt med DS Donau til Auschwitz i det nazi-okkuperte Polen. Tiden i leiren ble preget av en kamp for å overleve, samtidig som han måtte tåle trakassering og fornedrelser, stadige påminnelser om at han var “Judenschwein”, en som i nazistenes øyne ikke hadde livsverdi overhodet. Steinmann var ikke lenger Steinmann, men fangenummeret 79231, som ble tatovert inn, og som han tar med seg i graven som en fysisk påminnelse over krigsbarbariet han måtte oppleve.
Viktig livslekse
Overleveren Steinmann var en mann som klamret seg til livet. 532 ble sendt med ham i samme skip. Kun noen håndfuller overlevde, og Steinmann var en av fem norske, jødiske fanger som til slutt klarte å komme seg hjem med leilighetsskyss, under den jubelfylte mai-måneden. Da tyskerne endelig kapitulerte befant han seg i Buchenwald-leiren i Tyskland. Tyskerne hadde ført alle Auschwitz-fangene dit da Den røde armé inntok Polen.
Krigen var over, men Steinmann hadde mistet en bror, rundt 20 andre familiemedlemmer og seks millioner trosfeller. Etter hvert gikk seiersjubelen over i ettertanke. Han bestemte seg for ikke å gifte seg jødisk for å skåne sine barn fra fremtidige jødeforfølgelser. Men så traff han en annen overlevende, Bodil, som kom hjem til Norge i 1948.
Utallige enkeltindivider som ble berørt av krigen, har reflektert over det som har skjedd, men også Europa som kollektiv har ransaket seg selv, og har uttallige ganger siden lovet seg selv “aldri mer”. Og heldigvis har man vedlikeholdt arven, selv om krigens og utryddelseslogikkens kvalme monster har vist seg ved et par anledninger i Europa, i teori, trusler og konkret handling.
Også ute i den store verden finnes det dessverre ennå mange som Steinmann. I Rwanda ble de på 1990-tallet kalt kakkerlakker, og hakket i hjel. I Midtøsten kalles de for vantro, og brennes levende i bur. Galskapen og hatet blir satt i system og dokumentert slik at man kan se det på verdensveven. Nettet, som mange mener kan skape forståelse, kommunikasjon og forsoning på tvers av grenser, blir til en giftspreder. For det er på nettopp på nettet man kan finne folk, og ikke så rent få av dem, som kaller Steinmann og hans medofre for “løgnere”. Og derfor, etterhvert som tidsvitnene dør ut, så er det viktigere enn noensinne at arven etter dem blir tatt vare på. At de historiske faktaene når frem, digitalt som analogt, på bekostning av hatideologiene.
Steinmann var en nordmann med et “annerledes” opphav, slik stadig flere er i Norge. Han ble bestefar til en av Norges morsomte komikere, Cecilie Steinmann. Han viste at det gikk an å leve et liv etter all denne grufullheten.
Nummer 79231, jøden og nordmannen Samuel Leon Steinmanns ble altså begravet kun noen få dager før jubiléet vi feirer og mimres i dag. 70 år siden Norge frigjøring fra den samme voldsmakten som prøvde å ta Steinmanns og uttallige mange andres liv, fordi de var den de var.
Beseiringen av hat og ondskap er og blir troligvis den viktigste livsleksen som han kan lære oss. Slik at man slipper å gjøre det igjen.
(Kilder: NRK, Aftenposten, norsk Wikipedia).
