Foto: Annette Bernhardt
- Rettsløse i apartheidstaten Israel - 02.03.2016
- Legaliser de papirløse! - 17.08.2015
- Krever en økt innsats fra regjeringen - 26.02.2014
Det er denne delen av saken som preger mange artikler i lokalaviser rundt om i landet, og spesielt på nettet i de mange fremmedfiendtlige nettsidene og Facebook-gruppene – sammen skaper de en nokså hysterisk reaksjon og fremstiller innvandrere som snyltere og et velferdssystem som svikter. Det er et uredelig bilde.
Det kommer frem av nyhetssakene at kommunikasjonen mellom Utlendingsdirektoratet (UDI), politiet, NAV og skattemyndighetene er for dårlig, men at det nå er utarbeidet nye rutiner som skal gi etatene en bedre felles oversikt og hindre slike saker i fremtiden. Det skal nå bli lettere å nekte folk uten lovlig opphold å arbeide, forsørge seg selv eller benytte seg av andre rettigheter de har opparbeidet seg her i landet.
Straff hjelper ikke
Mens endringen i samarbeidsrutinene mellom etatene muligens vil tilfredsstille noen kritiske røster, er den kun kosmetisk. Det hjelper lite på lengre sikt. Å straffe enkeltindivider er ikke løsningen.
Den forrige LO-kongressen viste vei da den vedtok Fagforbundets forslag om at asylsøkere og personer som må oppholde seg i landet – selv om de har fått avslag på asyl – bør innvilges arbeidstillatelse og tilbys sysselsettingstiltak. Det var et radikalt vedtak og signaliserte en viktig holdningsendring blant LOs tillitsvalgte.
Folk som ønsker å bidra, må inkluderes i fellesskapet, ikke ekskluderes. Kongressvedtaket er bevis på at fagbevegelsen er opptatt av at våre verdier om solidaritet og fellesskap skal gjelde for alle arbeidstakere – uansett hvor de kommer fra. Uansett om mennesker er definert av den norske staten som “lovlige” eller “ulovlige”, må de kunne forsørge seg selv i et verdig og legalt arbeidsliv.
Det er en selvfølge at fagbevegelsen inkluderer den mest sårbare gruppen arbeidere i vårt fellesskap. Rett til å forsørge seg er en menneskerett. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) har flere ganger slått fast at papirløse skal har rett til fundamentale faglige rettigheter, som retten til å organisere seg og retten til å forhandle kollektivt.
Må løses nasjonalt
Utfordringene med Norges mange papirløse – ofte kalt for illegale – er større enn så, og må håndteres av politikere på nasjonalplan. Mens andre land har gjennomført ulike lovendringer eller reformer, skiller Norge seg ut ved å ha en av de strengeste tilnærmingene til personer uten lovlig opphold.
Det handler om mer enn nåværende lovverk eller statistikk. Det handler først og fremst om mennesker av kjøtt og blod – blant dem folk som har fått avslag på sine asylsøknader, men som ikke kan tvangssendes ut av landet – enten fordi hjemlandet ikke vil ta dem imot, eller fordi de kommer fra urolige områder i verden det ikke er forsvarlig å sende dem tilbake til. De lever ofte under svært vanskelige sosiale forhold.
Tvunget under jorden
Noen få tyr til kriminalitet, og det er dessverre dem som får avisoverskriftene. De aller fleste av de illegale eller papirløse er i (svart) arbeid og er ikke fagorganisert. De representerer den mest sårbare gruppen innenfor arbeidslivet – bundet av slavekontrakter og uten de rettighetene fagbevegelsen har kjempet frem på vegne av alle arbeidstakere i landet.
De er tvunget til å leve under jorden med alt det innebærer av vanskeligheter for både de enkelte, deres familier og storsamfunnet. På lik linje med alle oss andre blir disse såkalte illegale arbeiderne forelsket, de stifter familie og får barn. Disse familiene lever under et enormt press med tanke på at foreldrenes illegale status når som helst kan bli oppdaget, og hele eller (enda verre) deler av familien kastet ut av landet. Illegale eller papirløse arbeidere har ingen rettigheter i Norge.
Mulig i USA
I USA deltok i fjor over en million illegale arbeidere i gatedemonstrasjoner for like rettigheter. Et slikt protesttog hadde vært utenkelig i dagens Norge. Våre illegale er mye mer isolert fra storsamfunnet, og lever mye dypere under jorden enn de illegale i USA. Det forteller noe om vårt samfunn.
I mange av våre naboland med en mye lengre innvandringstradisjon, er det tidligere gitt amnesti – en legalisering av visse grupper – i et forsøk på å ta knekken på den svarte økonomien og samtidig rydde opp i ulovlige forhold ved å invitere de papirløse inn i fellesskapet.
I 2005 gjennomførte Spania en amnestikampanje der 692.000 illegale søkte om opphold. 573.000 fikk amnesti. Den spanske arbeidsministeren beskrev tiltaket som en stor suksess, og mener at 90 prosent av den svarte økonomien dermed ble integrert i Spanias offisielle økonomiske vekst. I USA har Obama-regjeringen nylig fremmet forslag til lovendring som vil legalisere 5 000 000 illegale/papirløse arbeidere.
Må tenke nytt
Politikere på tvers av partigrenser her i landet har klart å skape en ny underklasse av folk i Norge som ikke kan reise fra landet, men er ekskludert fra det seriøse arbeidsmarkedet. De er dømt til å bli ofre for useriøse arbeidsgivere som misbruker dem, noe som igjen bidrar til å opprettholde den svarte økonomien og svekker fellesskapet. Så lite opptatt av disse menneskeskjebnene er staten at ingen vet nøyaktig hvor mange det finnes i landet, men det kan dreie seg om alt fra 10 000 til 30 000 personer.
De samme politikerne som har skapt denne situasjonen må nå virkelig begynne å tenke nytt. Den spanske og amerikanske modellen som innebærer en legalisering av de mange papirløse som har vært i landet i lengre tid, er et godt sted å begynne.
