Foto: Arild Finne Nybø
- Holmliahistorier 1: En fortelling om to Nordstrander - 15.04.2018
- Hvem fortjener å bo i Norge? - 24.08.2015
Norges kultur er truet, roper dere. Norges norskhet er truet! Vi må passe på så vi ikke slipper inn for mange som er for annerledes. Vi bør begrense inntaket av syriske flyktninger, de er for fremmedkulturelle. Vi bør ikke ta inn for mange muslimer, de endrer hele det norske samfunnet til det verre. Vi bør i bunn og grunn ikke ta inn folk som kommer fra en annen kulturkrets: de vil få et kultursjokk de aldri kommer over og vi vil undergrave hele vår norske kultur i et misforstått forsøk på å hjelpe.
Når jeg hører dette, spør jeg alltid meg selv: hvor annerledes er for annerledes? Når er en innvandrer såpass lite unorsk at han ikke ødelegger Norge? Når er man norsk nok? Og om man ikke er det, kan man da bli det?
Min kone vokste opp til lyden av minaretenes bønnerop. Da hun kom til Norge, var hun storøyd og fremmed. Hun kunne ikke ett ord norsk, men det var kanskje til det beste, så hun slapp å lese leserbrev om at hun heller burde ha blitt i det hjemlandet som holdt på å bli slitt i filler av krig, eller hvert fall i et naboland, så hun kunne komme seg tilbake så fort som mulig.
Jeg, derimot, hadde bodd hele livet i Norge, som mine foreldre og besteforeldre og oldeforeldre, jeg elsket brunost og ski-VM og flirte hånlig over alle som ikke hørte forskjell på bønner og bønder.
Så hvem av oss var norsk nok?
De siste seks årene har vi bodd i utlandet. En av oss har jobbet og betalt store summer i norsk skatt. Den andre har snyltet. En av oss har jobbet med å skrive et høyttravende norsk. Den andre har stort sett gått over til engelsk. En av oss går med norsk flagg 17. mai. Den andre rømmer helst til skogs 17. mai. En av oss lærer barna å stå på ski og skøyter. Den andre kunne ikke bry seg mindre. En av oss lengter tilbake til Norge. Den andre vil heller bli boende utenlands i all evighet.
Min kone er den ene. Jeg er den andre. Så hvem er norskest nå?
Har det da noe å si at hun snakker utenlandsk med barna våre? At hun ser litt mindre blek ut enn meg? At hun fremdeles ikke har lært seg å like verken brunost eller ski-VM?
Hun var ikke «norsk nok» da hun kom til Norge, hun kom fra et land som lå såpass langt borte at enkelte mente det var i en annen kulturkrets. Hun luktet av fremmed mat, kan jeg tenke meg, og hun hørtes sikkert alltid litt sint ut, som utlendinger ofte gjør på utenlandsk.
Noen mente hun ikke burde få bli. At hun og hennes familie ville gjøre Norge mindre norsk.
Nå, tjue år senere, er det jobben hennes å gjøre verden mer norsk. Er hun norsk nok da? Og om ikke hun er det, vil hun bli det om hun tar på seg blå kontaktlinser?
Til neste sommer flytter vi tilbake til Norge. Om alle dere som gnåler om «fremmedkulturelle» og «norskhet» skal følge deres egen argumentasjon, bør dere møte hennes med flagg og fanfarer — og sparke meg hodekulls tilbake til Utlandet igjen, et eller annet sted der ute, hvor jeg kan være så anti-norsk jeg bare vil.
Men det tror jeg ikke dere vil. Dere lever i en naiv tro på at man forblir i den kulturen man er født i, at «kultur» er noe som er lett å definere og enkelt å avgrense, og at det nødvendigvis vil bli krig når to av disse kulturene møtes. Dere tror jeg er den norske, fordi jeg ser norsk ut og har et norsk navn. Dere tror flyktninger, innvandrere, asylsøkere er skjellsord, og at alle mennesker som rømmer hit vil være en byrde for Det Norske Samfunnet i flere generasjoner framover.
Dere tar feil.
Innlegget er først publisert på verdidebatt.no. Publisert på utrop.no etter avtale med forfatteren.
