Engasjementet

Vi mennesker har en stor evne til mobilisere i krisetider. Det er et beundringsverdig trekk. I et moderne samfunn der millioner av mennesker tilhører samme forestilte fellesskap (nasjonen), forsvinner enkeltmenneskene litt for ofte bak tall og statistikker. Når vi hører om tusenvis av dødsfall i Middelhavet, er det fort gjort å glemme menneskeskjebnene som ligger bak disse tallene, som for øvrig har vært kjent i mange år allerede. Men når vi ser bilder av lidelsene til enkeltmennesker med en kropp og et ansikt, våkner vi. Det samme gjelder her hjemme. Når vi ser folk som fryser og er sultne i vår egen by og vårt eget nabolag, handler vi. 

På kort tid vokste gruppen “Refugees Welcome to Norway” fra noen få hundre medlemmer til over 80.000. Fra hele landet kommer det inn rapporter om folk som samler inn klær, mat og leker, tilbyr flyktninger husrom og på andre måter bruker tid og krefter på å gjøre den første tiden lettere for flyktninger i Norge. 

Utrop har også fulgt hendelsene utenfor politiets lokaler på Tøyen i Oslo, der flyktninger som nylig er ankommet, kan registrere seg for å sluses videre i systemet. Et stort antall mennesker har måttet sove ute og har manglet stort sett alle nødvendigheter på grunn av sprengt kapasitet hos Politiets Utlendingsenhet. Også i denne saken har det folkelige engasjementet vært stort og oppløftende, og forholdene ser nå ut til å være på bedringens vei, blant annet ved at man har åpnet et nytt mottakssenter ved Råde i Østfold. 

Men bak dette engasjementet og det som myndighetene har fått til, ligger dypere og mer omfattende utfordringer. 5000 mennesker som har fått opphold i Norge, venter på å bli bosatt. Samtidig øker tilstrømninger av flyktninger til Europa. UDI og Politiet melder om sprengt kapasitet og behov for ekstraordinære tiltak. I denne situasjonen er svaret til justisminister Anundsen og finansminister Jensen og prioritere utsendelser, senest formulert klart og tydelig av Jensen i Politisk kvarter på NRK i dag morges. Dette er en kortsiktig og ensidig politikk. Så lenge Europa ikke får på plass en ny, koordinert politikk overfor flyktningene og satser på å hjelpe folk i nærområdene på en langt mer systematisk måte enn i dag (slik Sylo Taraku tar til orde for i denne kronikken), vil folk fortsette å komme til Europa og Norge. 

Også denne flyktningkrisen vil få mindre oppmerksomhet etter hvert. Situasjonen vil normalisere seg – i det minste tilsynelatende. Eksperter på feltet frykter at massesflukten til Europa kan fortsette i mange år fremover. Det er også andre trender som trekker folk til Europa. Selv om høyrepopulistiske og andre innvandringsskeptiske partier har gått kraftig fram de siste månedene i flere europeiske land, er det også politiker som mener det både vil være nyttig og nødvendig å få flere innvandrere. Grunnene er delvis økonomiske, delvis demografiske. Mange europeiske land vil tjene på å få unge arbeidsføre folk nå som deres egen befolkning eldes og etter hvert vil begynne å skrumpe kraftig. I land som Norge og Tyskland, som fremdeles har sterke økonomier, trekker i tillegg muligheten for arbeid mange til seg. 

Vil vi klare å holde på engasjementet vi nå ser dersom vi får en konstant økning av innvandringen i overskuelig fremtid? Sannsynligvis ikke. Den menneskelige psykologi tilsier ikke det. Vi er gode til å mobilisere i kortere perioder, men etter en tid faller vi tilbake i rutinen. Men nå er det mulig at vi blir nødt til å legge oss til nye rutiner, nye vaner. Utrop mener vi kan lære noe av det engasjementet vi har sett de siste ukene og månedene.

Hvis flyktningkrisen viser seg å trekke ut, må vi i større grad venne oss til at det å legge til rette for nyankomne med et annet språk og en annen kultur på livets små og store områder, kommer til å være noe som preger hverdagen vår i lang tid fremover. Vi må rett og slett tenke integrering på en ny måte, som en nasjonal dugnad. Med tanke på de gode erfaringene vi har har gjort oss den siste tiden, er Utrop optimistisk. Vi har troa på at vi kan etablere en “velkommen-kultur”. 

Men en velkommen-kultur i befolkningen må ledsages av en velkommen-kultur fra regjeringen og andre myndigheter. Det ser vi i for liten grad i dag. Særlig Frp må ta inn over seg at det ikke nytter å skremme flyktninger fra å komme til Norge. Regjeringen må bevilge mer penger til mottaksapparatet og til bosetting, slik organisasjoner nå er ute og krever. De ekstrabevilgningene som er signalisert hittil, er for puslete. Ellers vil ordet “flyktningkrisen” ikke lenger være noe som først og fremst kan brukes om landene i Sør-Europa, men bli en svært håndgripelig realitet også i Norge.