Foto: Flickr/Creative Commons
- Intellektuell fremmedfrykt - 15.10.2015
Jeg leser, med stor interesse, forlegger og forfatter Halvor Foslis kronikk om sin egen bok, Fremmed i eget land, Samtaler med den tause majoritet, i Aftenpostens nettutgave, 13. oktober 2015. Fosli har i sin bok vært i kontakt med cirka 20 personer, som hovedsakelig ser negativt på at Groruddalen huser mange mennesker med bakgrunn fra andre land enn Norge.
Kjernen i holdningene
Metodikken og retorikken som benyttes i debatten om integrering og mangfold er stort sett den samme, uansett hvilken side man måtte stå på: Rapporter, intervjuer med beboere, statistikk og egne erfaringer. For all del en interessant og viktig debatt, men partene i den – og her er begge fronter like håpløse – glemmer noe helt essensielt: Ønsker vi å bevege oss framover og se forandringer, må vi helt inn til kjernen av hvor våre holdninger har sin opprinnelse. Helt ned på instinktplan. Jeg skal forklare dette om et øyeblikk.
Indre filter
Jeg vil nødig gå i bevis-med-forskningsrapporter-fellen, så jeg lover hermed å synse mest mulig i resten av denne teksten, og å holde meg for god til å referere til forskning og rapporter som i grunnen ikke gjør noen forskjell, fordi man, som kjent, alltid vil kunne finne en rapport som underbygger sitt eget ståsted. Jeg skal forklare hvorfor, for synsing er selvfølgelig veldig kontroversielt.
Jeg håper og formoder at alle mennesker har en eller annen form for kjerne, et slags indre oppslagsverk som muligens ligger i hjertet, og som ligger til grunn for absolutt alle våre tolkninger og holdninger.
Blir vi for eksempel presentert for en forskningsrapport fra Gallup eller Statistisk Sentralbyrå som beviser med tall at nordmenn er mer intelligente enn afghanere, vil vi trolig allikevel forkaste denne informasjonen fordi den rett og slett ikke vil passere gjennom selve kjernen av oss. Vi vil, forhåpentligvis, synse, at denne rapporten er usaklig og stygg. Vi vil reagere med instinktene lenge før intellektet begynner å analysere rapporten.
Kapret av intellektet
Når, som i Foslis kronikk, temaet er en litt mer bredt akseptert problemstilling, er det lett å miste kontakten med sitt indre filter, og mange velger intellektet når de for eksempel skal avgjøre hvilken skole barna skal gå på eller lignende.
Og det er ikke annerledes med Halvor Fosli. Han bruker intervjumetoden og kalkulerer en konklusjon basert på denne.
Og så er det at filmen knekker.
For ikke på noe tidspunkt stiller han spørsmål til hvor disse holdningene har sin opprinnelse. Det hadde hevet nivået på undersøkelsen betraktelig. Det skal her sies at jeg kun har lest kronikken, ikke boka. Bokas tittel er i seg selv av en art som, ja, rett og slett ikke trenger gjennom mitt ovennevnte indre filter.
Jeg har dog lest kronikken, og tenker at i tilblivelsen av den har én av to ting skjedd:
Her er det enten snakk om at både forfatteren og intervjuobjektene midlertidig har mistet forbindelsen med hjertet sitt – det håper jeg – eller det er rett og slett snakk om et bunn råttent menneskesyn. Jeg kjenner for lite til både forfatteren og boka til at jeg kan hevde det siste, men tanken er besnærende.
Bare så det er helt klart: Det å forsøke å skape et godt miljø i en bydel ved å skrelle vekk enkelte segmenter av befolkningen, ja, det er faktisk stygt – spesielt fordi de som må tåle mest kritikk er de som, i kraft av forhold de ikke har makt over (hudfarge etc.) er de som møter mest skepsis. Og nei, det er ikke sånn at de som bærer på disse holdningene egentlig bare mener at de vil ha ressurssterke mennesker rundt seg – de mener veldig ofte «hvite» (jfr uttalelsene om de svartsmuskede, skjeggete, sinte mennene på Furuset), og da er det rasisme det er snakk om. Rasisme og fremmedfrykt. Selvfølgelig blir denne rasismen ekstra vanskelig å sette fingeren på når de som praktiserer den bruker uttrykk som «vi ønsker jo bare en god integrering».
Vokabular-trikset
Jeg leser, opp til flere ganger, begreper som «innfødte», «kryr av dem», «sine egne», «utlendinger» og «vi nordmenn». Og nei, det spiller ingen rolle om dette er sitater fra intervjuobjektene eller forfatterens eget sentiment – dette er et vokabular som det bør stilles spørsmålstegn ved. Selv assosierer jeg med de gamle vikingsagaene når jeg hører denne type begreper.
Men dette er allikevel ikke det verste. For betydelig verre er det når begrepene «integreringsutfordring», «kultur og religion» «multikulturelt», «samfunnsutvikling» og «alle skal med» krydrer teksten. Disse pakker nemlig teksten inn i et farlig vakkert papir. Dette innpakningspapiret gjør seg så godt at leseren rent overser uttalelser som:
«…sinte, stirrende mannfolkblikk, som måler deg opp og ned, i sine kjortler, med langt skjegg, dem kryr det av på Furuset, det er skikkelig ubehagelig».
Igjen: Dette er et sitat fra et intervjuobjekt, men Fosli dveler ikke på noe tidspunkt ved det, det får henge der ubestridt.
To varianter – samme opprinnelse
Og her kommer poenget til overflaten: Ingen som vil tas på alvor ville skrevet en kronikk om en person som uttalte «jævla pakkis» uten å utfordre vedkommende, for så, i stedet, å bare konkludere med at folk av pakistansk opprinnelse trolig utgjør et viktig samfunnsproblem.
Men, rasismen kan skifte ham. Vi får da «den intellektuelle rasismen», og den er akkurat like stygg som den gamle sleivete rasismen, men den er vanskeligere å gjennomskue. Mange debattanter benytter seg av et eget, og veldig spiselig, vokabular som er vanskelig å arrestere dem på.
Da anbefaler jeg å kjenne etter i kjernen eller filteret som jeg nevnte tidligere, og der ligger det mye grums som ikke så ofte blir utfordret.
Kronikken til Fosli er pent pakket inn i intervjuer med mennesker fra virkeligheten, bekymring for integrering, forfatterens etablerte status som meningsbærer og mye annet.
Men inne i kjernen av den ligger det stygge og usmakelige fordommer.
Man kan velge å si: «Jeg undersøker for tiden alternativer til å ha min residens i Groruddalen grunnet problematisk integrering av ikke-vestlige individer med utfordrende bakgrunn», eller man kan si: «Jeg flytter fra Groruddalen fordi det kryr av steika gærne svartinger der».
Kjernen der de to uttalelsene har sin opprinnelse er akkurat den samme – og uttalelsene er akkurat like stygge.
Tenk litt over det, Fosli
Halvor Fosli, det finnes mange måter å uttrykke fremmedfrykt på – og din måte er ekstra skummel fordi den intellektualiserer frykten for å gjøre den mer spiselig for massene.
Og nei, hvis du nå sitter på spranget til å si at: «Man kan jo snart ikke si noe uten å bli oppfatta som rasist,» så kan jeg si at det er et forsvinnende lite problem at antirasister blir misforstått og tolket som rasister. Det er derimot et stort problem med all rasismen som ulmer bak uttalelsene om hvordan det er å bo i Groruddalen.
Og nei, det er ikke noe nevneverdig problem at «folk ikke tør å ta debatten». Det er derimot et stort problem at så mange velutdannede og privilegerte mennesker stigmatiserer og trakasserer andre borgere med rasistiske og fremmedfiendtlige ytringer, gjerne ved å si: «Vi må tørre å ta debatten» og annet fra samme retoriske skuffe.
Groruddalen er et sted fylt med mange flotte ressurser og mange som kan bidra til at Norge fortsetter å utvikle seg som et mangfoldig og inkluderende samfunn. Det finnes mye intellektuelt visvas som sier det motsatte, men når du kjenner fremmedfrykten og skepsisen komme, så ta den nødvendige oppvasken med din egen kjerne av holdninger og spør deg selv om du vil basere livet ditt på frykt og hat eller åpenhet og mangfold. Svaret sier seg selv.
PS. Fosli, jeg hører gjerne fra deg.
Joe Ekker er fastboende i Mumbai, India, og har vært det de siste åtte årene. Der har han studert hindi, psykologi, sosiologi og demografi. Før dette har han bodd og arbeidet som ungdomsskolelærer i Karachi, Pakistan. Ekker har de siste årene jobbet som skribent for flere tidsskrifter – med fokus på kamp mot rasisme og for mangfold.
Lenke til illustrasjonsbildet.
