Foto: Henrik Kreilisheim
- Uten anerkjennelse – ingen løsning! - 09.11.2015
Ingen bestemmer over henne når det gjelder utdanningsvalg, ekteskap/kjærlighet, klesskap osv. Og ikke engang en svoger eller svigermor kan diktere hennes liv. Hun blir husets direktør, og resten av husholdningen må bare følge henne.
Til tross for denne selvstendigheten ser jeg også at vi setter mange fysiske og psykiske barrierer, foran oss enten vi er i diaspora eller i hjemlandet. Det siste er lettere å forstå når landet Somalia har hatt borgerkrig siden 1990 og har ikke ennå klart å etablere noen velfungerende statssystem. Det er fortsatt ustabilitet og konflikter i store deler av landet.
Klanbasert
Resultatet av den langvarige borgerkrigen er at kvinner og barn dessverre må betale den største prisen. Men hvordan var forholdene for somaliske kvinner i Somalia før krigen? Det er noen fakta vi ikke kan overse selv i fredstid. For eksempel den patriarkalske samfunnsformen og nomadekulturen som vi har i ryggmargen samt det diktatoriske og klanbaserte politiske systemet vi har i bagasjen.
Borgerkrigen i Somalia har delt befolkningen i tre. En diaspora-gruppe som har blitt flyktninger i andre deler av verden, en gruppe av intern fordrevne flyktninger i eget land, mens den siste gruppen, majoriteten av befolkningen, har blitt værende i landet og blitt vitne til alle nedgangene og overgangene. Manglende grunnleggende behov som vann, mat og trygghet samt urettferdig fordeling av de tilgjengelige ressursene skaper jo en kamp for å overleve. Dermed kan begreper som likeverd, likestilling og samfunnsdeltakelse være vanskelig og assosierer seg med.
Noe som ikke stemmer
Men hva med somaliere i diaspora som ikke mangler noen grunnleggende behov og som har fått enda mer enn det de kunne ha fått i sitt eget land. Hvorfor anklages vi gang på gang for å være en uintegrert og vanskelig gruppe? Noe som ikke stemmer helt. Hva er det som hindrer oss i aktiv deltagelse i samfunnet? Er det kulturelle barrierer eller feil oppfattelse av religion? Eller rett og slett selvskapte hindringer og effekten av demotiverende integreringstiltak?
For å belyse disse utfordringene og mulighetene somaliske kvinner har og står overfor, har vi invitert tre prominente, engasjerte og enormt kunnskapsrike innledere til debatt på Litteraturhuset mandag 9/11- kl: 18.00. Innlederne er Maryan Qasim, damen som kalles superkvinne. Hun har hatt tre ministerposter samlet. Hun var både helse-, utdannings- og familie- og likestillingsminister. Videre er hun den eneste ministeren etter borgerkrigen som har kommet med en handlingsplan. Hun ville fortelle til folket hva hennes plan er og hva hun ønsker å oppnå for å skape tillit. Ett av de berømte prosjektene hun satt i gang var Go-2-School-programmet hvor målet var å få en million barn til å gå på skole. Hun er rollemodell for mange.
Anisa Hajimumin er familie- og likestillingsministeren fra Puntland. Hun er den yngste ministeren i historien, høyt utdannet og ambassadør for god helse. Hun er aktiv bruker av sosiale medier og uredd i sitt arbeid for å endre ukulturen. En gammel tradisjon har vært at hvis en jente blir voldtatt, så må hun gifte seg med voldtektsmannen. Anisa Hajimumin klarte å stoppe den praktisen ved å innføre fengselsstraff for voldtekt. Dermed belastes ikke jenter med dobbel straff.
Hodan Ise er opptatt av det grunnleggende «limet» for varig fred, nemlig forsoning og tilgivelse. Det sies at Somalia er eneste landet i Afrika med homogen befolkning som har ett språk, én kultur og én religion. Til tross for dette har vi fordret hverandre. Og vi ønsker å bygge et land fra bunnen av. Men hvordan kan det være mulig å gjøre dette uten at vi først tilgir hverandre og aksepterer det vi har utsatt hverandre for?
Det blir debatt på Litteraturhuset om tematikken mandag 09/11. Vi starter med en 8 minutters dokumentar om somalisk kvinnebevegelse, som er laget av PRIO ved GENSOM-prosjektet, ledet av Institutt for Fredsforskning og finansiert av Forskningsrådet.
Innlegget er også publisert på Nye Meninger.
