Foto: Mstyslav Chernov / Wikimedia Commons
- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Den nye avtalen fra regjeringspartiene Høyre og Frp, samarbeidspartiene KrF og Venstre, samt Ap og Sp, skulle ta for seg flere tiltak som skal bidra til at man får kontroll over asylsituasjonen i Norge. Men et av punktene blant de 18 punktene reiser noen spørsmål om regjeringens motiv.
Først vil jeg påpeke at Norge har et rettferdig asylinstitutt som i det store og hele fungerer som det skal. Vi har også, til tross for de innstramningene som skal vedtas, lover som for det meste er grundige, sammenliknet med andre land utenfor EU. De fleste norske politikere er humanistiske og tolerante sammenliknet med land utenfor EU. Når det er sagt, er det enkelte aspekter ved regjeringens motiver og holdninger som er tvetydige og som trenger “dekonstruksjon”.
Fengsling uten dom
På pressekonferansen understreket Ap-leder Jonas Gahr Støre at de nye tiltakene ikke skal svekke asylsøkeres rettssikkerhet. Men i realiteten er regjeringens forslag en snikinnføring av nye lovhjemler som er første skritt på veien til å kunne returnere flyktninger til leirer i de såkalte nærområdene, slik som Tyrkia og Jordan. Det skriver Gerd Fleischer, mangeårig leder av Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) i et innlegg i Dagbladet. I tillegg bryter forslaget med grunnleggende prinsipper for rettsikkerhet, og vil føre til utstrakt bruk av fengsling uten dom og ankemulighet, mener hun.
Det er farlig å fjerne klagemuligheter, som den eneste muligheten man har til å rette opp feil. – SEIF
Det er et alvorlig inngrep å nekte asylsøkere rettshjelp, fengsle dem og returnere dem. «Formålet med å pågripe og eventuelt fengsle i saker som mest sannsynlig vil bli nektet tatt til realitetsbehandling, er å sikre at utlendingen er tilgjengelig under saksbehandlingen og ikke forsvinner før saken er avgjort», er regjeringens forklaring på dette.
Strammer inn gjenforening
Et av punktene i asylavtalen lyder slik: “Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag om å stramme inn retten til familieinnvandring for asylsøkere og flyktninger.” Myndighetene skal altså anerkjenne og gi opphold til dem som virkelig trenger det, men samtidig vil de gjøre det vanskeligere å gjenforenes med sin familie. Det er uklart om forslaget også kommer til å omfatte familiegjenforening, altså det at man henter inn familie som allerede er etablert. Fra før av finnes det strenge krav for å etablere familie.
Dette, og flere andre punkter, understreker at myndighetens formål med innstramningene ikke bare er å forvalte et rettferdig asylinstitutt, men også å begrense innvandringen. Men dette er en nesten umulig oppgave. Minst 75 prosent av asylsøkerne som har fått søknadene sine behandlet så langt i år, har fått opphold. De får bli fordi de trenger vår beskyttelse. Mange av dem som nå krysser våre grenser eller bor på våre mottak, vil nemlig få opphold. Avtalen i Stortinget kan ikke endre dette. Det bekrefter også Audun Lysbakken (SV) i et innlegg i VG. Han mener regjeringen driver med symbolpolitikk, og samtidig forsurer integreringen. “Det skal bli enda vanskeligere å få familiegjenforening. Tror noen virkelig at det er en god oppskrift på integrering å måtte leve uten sine nærmeste?” spør han retorisk.
Hastverksarbeid
Det later til at asylfeltet preges av panikk og hastverksarbeid. Det er alvorlig når lover endres uten vanlige demokratiske prosedyrer, og dramatiske endringer i utlendingspolitikken har plutselig bred støtte i Stortinget. I en tid hvor vi trenger målrettede og gjennomtenkte endringer av politikken, får vi det motsatte. Konsekvensene av dette vil vi se i framtiden. Det er farlig å fjerne klagemuligheter, som den eneste muligheten man har til å rette opp feil. Det å sette sin lit til at systemet er ufeilbarlig, er ensbetydende med at det vil bli foretatt flere utsendelser i strid med lov og konvensjoner.
