Foto: Justice in Action
- Godt grønt år til verdens barn! - 31.12.2015
“Jeg heter Selina Leem, og jeg er ei lita øy-jente med store drømmer”. Den 18 år gamle jenta fra Marshall-øyene gjorde inntrykk på mange under klimatoppmøtet i Paris for et par uker siden. Hun fortalte at hele hennes identitet er knyttet til hjemmet, kulturen og naturen på øya der hun bor – øya der hun bor enn så lenge…
Foran Obama, Hollande og andre toppledere fra hele verden fortalte Selina at hun alltid vært redd. Hun har vokst opp med frykten for at hjemstedet og alt hun er glad i skal ende som virkelighetens Atlantis. Allerede i løpet av sitt korte liv har hun merket at “the king tide”, den store tidevannsbølgen, som før pleide å komme én gang i året, nå kommer stadig oftere. Og hver gang er den større og kraftigere.
“Det er ganske urettferdig at vi som er rike, er de som forurenser mest, mens de som er fattige får det kjipest på grunn av det dumme vi gjør ”. En tilfeldig kommentar fra en tilfeldig 12-åring (Nikolai fra Asker). Han er en av mange norske barn som rett og slett har skjønt det – og som med den største selvfølge ser at alle kan og må bidra for å redusere og håndtere de menneskeskapte klimaendringene.
«Jeg vil være den generasjonen som redder verden, ikke generasjonen som ødelegger den», sier Karoline Schau fra Plans ungdomsorganisasjon, URO. Hun deltok også under klimatoppmøtet i Paris.
Jeg er fristet til å sitere flere barn. Jeg er i det hele tatt fristet til å legge min fremtid i deres hender. Barn og unge er ofte klokere enn oss voksne. Samtidig ga 14.desember 2015 meg håp, også når det gjelder dagens voksne ledere. I motsetning til Kyoto-avtalen fra 1997, er en hel verden nå med på Paris-avtalen. Det er grunn til en viss grønn optimisme for 2016 og årene framover.
Oppvarmingen av kloden skal minst begrenses til to grader. Og det skal jobbes for å klare enda bedre enn det. Hvis Selina får det som hun vil, blir det “1,5 to stay alive”.
Vi må både begrense og tilpasse
Men selv om vi klarer å få til omfattende klimatiltak, så er de menneskeskapte klimaendringene ubønnhørlig i gang – og vil fortsette. Selv i det mest optimistiske fremtidsscenariet vil vi måtte tilpasse oss et endret klima. Slik tilpasning krever mer fleksible og robuste lokalsamfunn.
Det er umulig å se for seg fremtidens bistand og utviklingsarbeid uten et sterkt fokus på klima. Og vi må ha to tanker i hodet samtidig: 1) Vi må begrense klimaendringene mest mulig, og 2) vi må sørge for at alle som bli rammet er forberedt på å tilpasse seg endringene. Klimatilpasning er helt nødvendig for å unngå at de mange positive fremskrittene i utviklingsland reverseres. Og det er en forutseting for realiseringen av barns rettigheter.
Barn må barn være i sentrum for alt vårt klimaarbeid, ikke bare som målgruppe, men også som aktive deltagere. Alle klimatiltak må ta utgangspunkt i menneskerettighetene, og spesielt barns rettigheter.
Ifølge FN bor mer enn 160 millioner barn i områder som er særlig utsatt for ekstrem tørke. Samtidig bor 530 millioner barn i områder med høy risiko for flom og oversvømmelser. Cirka 300 millioner av disse bor i land og områder med mye fattigdom. De barna som rammes hardest av klimaendringene, er også de barna som i forveien har det tøffest.
Flere hetebølger, mer flom, flere tørkeperioder, tsunamier, sykloner og orkaner krever mer nødhjelp og flere akutte tiltak. Sykdommer som malaria, diaré og underernæring vil forekomme hyppigere. Og migrasjonen vil øke. Folk vil naturlig nok flytte fra områder som er hardt rammet og søke til tryggere områder. En tankevekker er at den største flyktninggruppen snart kan være klimaflyktningene. Alt dette vil gå utover noe av det aller viktigste for alle barn i verden – skolegang og utdanning.
Dette var de dårlige nyhetene. Den gode nyheten er at barna ikke bare er ofre.
Barna er en viktig ressurs
Barn i utviklingsland er definitivt de minst skyldige, og samtidig de som rammes hardest av klimaendringene. Men disse barna er også en viktig ressurs for lokal klimatilpasning og politikkutvikling.
Barn og unge må få være aktivt med på beslutninger og tiltak som avgjør deres egen fremtid. Både på den globale arena og i lokalsamfunnet må de få muligheten til å komme med sine løsninger, tilpasset deres egne lokale klimautfordringer.
Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å sørge for at klimandringene ikke får negative konsekvenser for barns skolegang. Når ekstremvær fører til at skoler ødelegges, at barn blir foreldreløse, at familier mister levebrødet sitt eller at barnefamilier legger på flukt, må vi sørge for at barna fortsatt får utdanningsmuligheter.
“Safe schools, green skills” er et motto for oss i Plan International. Vi må bygge mer robuste skoler som kan tåle ekstremvær. Og vi må sørge for kunnskap og klimaberedskap både blant lærere og elever. Gjennom målrettede utdanningstiltak kan vi sørge for at barn ikke bare lærer å lese og skrive, men at de også blir “klima-alfabeter”. Spesielt er det viktig at de som bor i høyrisikoområder lærer å håndtere de lokale klimaendringene på best mulig måte, at de er rustet til å skape et livsgrunnlag som er mindre sårbart for klimaendringer.
Det er flott å se at så mange barn i Norge engasjerer seg for kloden vår, tar ansvar og ønsker å bidra til å bremse den globale oppvarmingen. Nå må vi sørge for at barn og unge i utviklingsland, de som vil føle de største konsekvensene på kroppen, også får muligheten til å bli aktivt med i kampen for et bedre klima.
“Jeg har bare snakket om meg selv og min øy, men den samme historien vil skje andre steder. Historien om Marshall-øyene er historien om hele verden.”
Slik avsluttet Selina Leem sitt innlegg til verdens ledere i Paris. Jeg håper inderlig hennes søstre og brødre verden over får flere muligheter til å gå på talerstolen og bli hørt. For det er ingen tvil om barna må med for å løse dagens og fremtidens klimautfordringer.
Godt grønt år!
Lenke til illustrasjonsbildet.
