Hvordan ville en verden uten islam sett ut?

Jeg våkner tidlig på morgenen.

Jeg ser ut av vinduet. Moskeen som så lenge jeg kan huske har ligget vis-a-vis soverommet mitt, er på mystisk vis forsvunnet, og er blitt erstattet av en sportsbutikk.

Jeg setter på TVen og velger en av nyhetskanalene. USAs president Donald Trump, som etter å ha endret grunnloven og gjort USA til et “illiberalt demokrati”, regjerer på sin tredje balgperiode. Hårtupeen er borte, men en skallet Trump har ikke mistet sitt retoriske teft. Han langer ut mot latinoene og de “hersens liberale bløthjertede europeere” i sin “State of the Union”-tale fremfor en kongress som klapper høflig. Han mener folk ikke skjønner at fattige latin-amerikanere vil invadere USA, mulighetenes land.

Jeg ser ut av vinduet. Moskeen som så lenge jeg kan huske har ligget vis-a-vis soverommet mitt, er på mystisk vis forsvunnet.

“USA vil spare innvandringskostnadene hvis vi heller importerer smarte og oppegående folk fra Syria og Persia, våre nærmeste allierte i Vest-Asia. For USA er det bedre business å velge ut håndplukkede IT-eksperter fra Aleppo på yrkesvisum, enn at våre upatriotiske bedrifter fortsetter å undergrave den amerikanske arbeideren med å fortsette å importere gratisarbeidskraft fra den andre siden av grensen”, sier han. 

“Hva i all verden?”, tenker jeg. 

Jeg ser på klokken, som av en eller annen underlig grunn har romertall. Det samme har kalenderen min. Jeg sliter med å finne ut hvilket år det er: MMXVI, står det. Forundret tar jeg turen til Grønland. Sjåføren, som er polsk, ber meg å være forsiktig i den “jødisk-etiopiske ghettoen”.

“Vær obs på at folk der kan rappe klokken din eller skjære over halsen din med barberkniv”.

Det blir en slitsom dag i et Oslo som virker både kjent og underlig ukjent samtidig.

Til slutt kommer jeg meg hjem, setter på nyhetene. Arbeiderpartimann og Norges statsminister Le Vang Dong foreslår ulike tiltak for å integrere unge, hvite urbane menn, som faller utenfor utdanningssystemet.

“Sammen med de jødisk-etiopiske gategjengene og øst-europeisk mafia, står hvite urbane menn i 20- til 30-årsalderen for det meste av voldskriminaliteten, herunder sedelighetsforbrytelsene. Vi er nødt til å forske mer på disse mennene og blant annet finne ut hvordan vi kan holde deres utøylede seksualdrift i sjakk. Flere undersøkelser viser en sterk sammenheng mellom seksuell frustrasjon og kriminell tilbøyelighet.”

Utmattet av mange nye inntrykk sovner jeg.

Historien veksler mellom “utgrupper”
Høres det ut som et underlig scenario? Du har muligens rett. Likevel: Vi har samfunnsdebattanter i Europa som ønsker seg en verden uten islam. Hvordan ville en slik verden vært? Kanskje slik jeg har beskrevet ovenfor: En verden uten islamdebatt, hijaber og posebukser. Mest sannsynlig også en verden med en helt annerledes innvandrings- og samfunnsdebatt, og med helt andre “utgrupper” som utfordret den store majoriteten.

Det virker rart å tenke på det nå, men her i Vesten levde vi faktisk for ikke så lenge siden i en virkelighet preget av helt andre fiendebilder enn i dag: 

På 1950-tallet ble venstreradikale og da særlig kommunister i USA og store deler av Vesten ofte beskrevet som en “femtekolonne”, klar til å skape kaos, for så overta styringen av landet og gjennomføre sin politiske agenda. Det var helt vanlig at personer med kommunistiske sympatier fikk sparken. Til og med i det tolerante Vest-Tyskland ble det praktisert Berufsverbot (yrkesforbud) for høyre- og venstreekstreme med loven i hånd. Blant annet fikk de ikke lov å bli lærere.

Før 11. september 2001 var motstanden mot innvandrere i Norge, og i mange vestlige land, basert mest på etnisitet og nasjonalitet og ikke på religion. Så kom det arbeidsinnvandrere fra Punjab-regionen på 70-tallet, som av ankelte ble båssatt under kategorien “pakkiser”. Og så etter 9/11 overtok altså muslimene rollen som “utgruppen”.

Historisk har også staten og storsamfunnet begått grove overtramp mot samene og de omreisende. Behandlingen av jødene er et eget skammens kapittel i norsk historie. Grunnloven fra 1814 nektet dem opprinnelig fysisk adgang til riket. På sitt verste ble de under tyskernes okkupasjon deportert til utryddelse og tillintetgjørelse.

Gruppetenkning på sitt verste
Samtidig vet vi at gruppetenkningen alltid klarer å trenge seg fram og overta. I land som har hatt lite kontakt med den islamske verden, og/eller svært få muslimer, skorter det ikke på “farlige” utgrupper.

I Chile og Argentina er det fattige peruanske, bolivianske og paraguayanske innvandrere som blir diskriminert, gjerne på det groveste, og ofte med bakgrunn i gammel konflikthistorikk. I Sør-Afrika var det botswanere og zimbabwere som ble macheteangrepet i de fattige townships under opptøyene i 2015. Koreanere og kinesere har et forsatt anspent forhold til Japan. Og Ukraina har etter nesten to års konflikt med separatiststyrker med støtte fra naboen i øst gått fra å være “et broderfolk med Russland” til et land hvor stemningen har gått i økende hat mot alt russisk.

I 1972 lanserte psykologen Irving Janis begrepet “gruppetenkning”, som han definerte som “prosesser i sosiale grupper som kan få grupper til å treffe dårlige eller irrasjonelle beslutninger. Beslutningene blir ofte tatt for å opprettholde harmoni eller konformitet innad i gruppen”.

Krigens brutaliteter i det tidligere Jugoslavia og folkemordet i Rwanda, samt prosessene som førte til Holocaust på tysk og europeisk jord, hadde mye av dette i seg. Å være “den andre” har i mange sammenhenger innebåret de verst tenkelige farer for liv og helse.

Samme mekanismer
Kontrafaktisk historieskriving har i de siste årene vært en sjanger som har tatt seg opp. Mer eller mindre seriøse forumer for denne sjangeren, som blant annet alternatehistory.org. har dukket opp som paddehatter. 

Skribent og tidligere CIA-agent Graham Fuller fremmer i Foreign Policy Magazine fra 2009, i en artikkel om sin bok A World Without Islam, mange interessante synspunkter. I Fullers islamløse verden ville Midtøsten vært kristent, og land som Iran/Persia ville tviholdt på den steingamle zoroastriske religionen. Men at de ville vært så mye liberale eller vest-vendte, tviler han på.

Vest-øst-konflikten ville fortsatt, om enn i en annen form, med katolisismen og protestantismen på den ene, og den øst-kristne verden på den andre siden. Vestlige land ville også i denne alternative virkeligheten ha gjennomført sin koloniale politikk i Nord-Afrika og Vest-Asia, og anti-vestlige følelser ville fortsatt ha funnes, men da uttrykt gjennom korset fremfor halvmånen. Pan-arabismen ville vært erstattet av et kristent-ortodoks fellesskap med Russland og Tyrkia som ledestjernene. Vi hadde kanskje ikke hatt en hijabdebatt, men fortsatt en konflikt om de sterke kulturelle forskjeller som innvandringen fra de øst-kristne landene hadde medført i det vest-kristne Europa.

Hva med andre ting? Vårt tallsystem, som kom gjennom islams erobring av store deler av Europa, hadde beholdt det gamle romerske preg. Handel og matematikk hadde i dag blitt gjort på en helt annerledes måte. Også gamle skrifter fra antikken ville gått tapt for all ettertid, siden det var de arabiske muslimene som reddet de eldgamle manuskriptene. Uten islam hadde Vesten kulturelt sett fått en helt annen senmiddelalder og inngang til den moderne epoken.

I sin analyse av boka sier den islamske lærde og leder for Islamic Information & Dawah Centre International, canadisk-guyaneren Shabir Ally, seg enig i analysene. Ifølge Shabir ville stort sett de samme geopolitiske konfliktene ha eksistert. Vår tidslinjes Donald Trump, som ikke vil gi visum til syriske og iranske muslimer, ville i den alternative tidslinjen ha fridd til disse som “Amerikas nærmeste øst-kristne allierte” som ren og skjær valgkampflesk (tidslinje er et begrep blant annet brukt i science fiction-bøker som tar for seg tidsreiser, red.anm).

En kan altså konkludere med at en verden uten islam ikke ville vært så veldig annerledes enn vår, i hvert fall ikke når det gjelder etniske og kulturelle konflikter. Fjordmenn ville fortsatt eksistert og ville lett funnet seg andre fiender enn skjeggete menn og tilslørte kvinner. Menneskets nærmest iboende og svært destruktive evne til å finne stadig nye fiender blant sine egne er nok den største grunn til bekymring.