Israel er ikke en apartheidstat

Staten Israel behandler sine arabiske minoriteter på lik linje med den jødiske majoriteten, er tonen fra Israels ambassade, som reagerer sterkt på et innlegg fra Fagforbundets Eddie Whyte. I innlegget kaller Whyte Israel for "en apartheidstat". Illustrasjonsbildet viser en tospråklig klinikk i beduinerlandsbyen Hura ved Negev-ørkenen.
Foto: Wikimedia Commons
Jeg var usikker på om den israelske ambassaden burde reagere på kronikken skrevet av Fagforbundets "Palestina-ambassadør" Eddie Whyte.
Dan Poraz, førstesekretær ved Israels ambassade
Latest posts by Dan Poraz, førstesekretær ved Israels ambassade (see all)

Kronikken ble nylig publisert i Fagbladet, Utrop og på Dagsavisens debattside. Den samme teksten ble også publisert i Fredrikstad blad, men da signert av en annen “Palestina-ambassadør”, Pål A. H. Christiansen.

I utgangspunktet mente jeg at det var best å overse den. Dette var før jeg ble oppringt av et medlem av Fagforbundet som hadde fått teksten tilsendt i et nyhetsbrev fra organisasjonen. Hun fortalte meg at hun ikke hadde noen spesiell mening om konflikten, men hun hadde nylig besøkt Israel og følte seg ukomfortabel med tekstens innhold. Hun var vant til et ensidig mediebilde av Israel, men dette gikk for langt.

 
Foto : Claudio Castello

Fagforbundet har om lag 350 000 medlemmer. Det fikk meg til å tenke på alle de andre medlemmene som også kan ha fått teksten. De fleste har sannsynligvis aldri har vært i Israel, men har kanskje en oppfatning av konflikten. I kronikken fikk de presentert løgner og grove anklager fremsatt uten kontekst. Whyte hevder for eksempel at palestinere “overlates til å dø på gata” og at “de nektes medisinsk behandling”. I Israel blir offer og angriper behandlet likt.

Svaret er ikke først og fremst tiltenkt forfatteren av usannhetene, de fortjener intet svar fra noen ambassade. Dette svaret er heller å anse som en appell rettet til redaktører og media.

Whyte forteller at den tidligere sørafrikanske statsministeren Hendrik Verwoerd betegnet Israel som en apartheidstat i 1961 (seks år før Israel fikk kontroll over Gaza og Vestbredden etter 1967-krigen). Hva Whyte utelater å fortelle er at dette ble forårsaket av sørafrikansk frustrasjon og sinne etter at Israel hadde stemt imot apartheidregimet i FN. Ved å koble Israel til situasjonen i Sør-Afrika under apartheidregimet bagatelliseres den grove urett og rasisme som den fargede og svarte majoritetsbefolkningen led under der i flere tiår.

Den arabiske minoriteten i Israel har de samme rettigheter som den jødiske majoritetsbefolkningen. Det gjelder stemmerett, rett til å stille til valgt embete og retten til å inneha hvilken som helst stilling i statsadministrasjonen. Arabere i Israel har fremtredende stillinger som for eksempel dommere, parlamentarikere, offiserer, politiledere, professorer og overleger. Majalli Wahabi fra den arabiske minoriteten druserne var i en kort periode fungerende president i Israel.

Noen vet kanskje at en tidligere israelsk president, Moshe Katsav, ble dømt til fengsel i sju år for seksuelle overgrep. De færreste vet at høyesterettsdommeren som dømte ham var araber. Min forgjenger som israelsk førstesekretær var kristen araber.

Mange mener at det en israelsk diplomat sier per definisjon er propaganda. Derfor gir jeg ordet til Nelson Mandela og Fredrik W. de Klerk, som i 1993 ble tildelt Nobels fredspris for sitt arbeid for en fredelig slutt på apartheidregimet. Den tidligere presidenten i Sør-Afrika, de Klerk, har besøkt Israel og sa i et intervju i fjor at det er «ondsinnet» å sammenligne Israel med det sørafrikanske apartheidregimet. Han la til at sanksjoner mot Israel vil «virke mot sin hensikt».

Mandela var æresdoktor ved Ben-Gurion-universitet. Han besøkte Israel i 1999 der han anerkjente Israels sikkerhetsutfordringer. Han sa: “Jeg kan ikke forestille meg at Israel trekker seg ut hvis arabiske stater ikke anerkjenner Israel innenfor trygge grenser”.

De som nekter Israel eksistensrett ved å omtale landet som en apartheidstat og krever boikott, bør stille seg selv et ærlig og enkelt spørsmål: Har det jødiske folk rett til en egen stat?

President Obama tok opp dette spørsmålet i et intervju i 2015. “Anser du at Israel har rett til å eksistere som et hjemland for det jødiske folk, og kjenner du til de særlige omstendighetene i jødisk historie som fremtvang både nødvendigheten og ønsket om dette?” Hvis ditt svar på dette er nei, hvis du mener at den historien er irrelevant, er etter min mening nettopp dét problemet. Skulle du derimot erkjenne det rettferdige ved at det finnes et jødisk hjemland, er dét fordi du har innsett at antijødiske holdninger ikke bare er noe som fantes før i tiden, men fortsatt eksisterer. Du ser at også i våre dager finnes personer og stater, som gitt muligheten, ville skade det jødiske folk av ideologiske grunner.

Er dette en erkjennelse du har, forstår du sannsynligvis også et Israel, som vedvarende trues på grunn av sin blotte eksistens, kan du stå sammen med Israel hver gang landet utsettes for doble standarder i internasjonale fora, og for å hindre at landet isoleres»

Vi lever i en tid der antijødiske holdninger er politisk ukorrekt. Derimot er det akseptert å være anti-sionist eller anti-Israel som betyr at du nekter jødene rett til å leve i trygghet i sitt hjemland.

Martin Luther King sa dette: “Og hva er en antisionisme? Det er å nekte det jødiske folk den grunnleggende rettighet som vi ellers med rette gjør krav på for folk i Afrika, og erkjenner andre nasjoner i verden å ha. Å nekte jøder den samme retten er å diskriminere jøder fordi de er jøder. Kort sagt er det det samme som antisemittisme.”