Foto: Wikimedia Commons
Søndag 6. mars demonstrerte mer enn hundre norsk-pakistanere i Oslo til støtte for drapsmannen Mumtaz Qadri. Demonstrantene hyllet Qadri fordi han hadde tatt livet av guvernøren for Punjab-provinsen, Salman Taseer. Motivet for drapet var at Taseer hadde forsvart den kristne kvinnen Aasiya Bibi Noreen, som sitter i fengsel med en dødsdom for blasfemi hengende over seg.
I Pakistan var det ikke hundre, men kanskje så mange som hundre tusen, som møtte opp for å hylle drapsmannen etter han var blitt henrettet. I en kronikk i Klassekampen 23. mars om blasfemi i Pakistan opplyser forfatterne Elisabeth Eide og Terje Skaufjord at en advokatgruppe er blitt opprettet i Pakistan for å gi gratis rådgivning til folk som retter blasfemianklager mot andre. Denne gruppen bidrar til en kraftig økning av blasfemisaker, ifølge avisen Asia Times, skriver de to.
Tendensene i pakistansk politikk er med andre ord svært foruroligende. Men de er ikke nye.
Diktatoriske regimer og ideologier har sjelden overlevd i lengden. Det viser historien. Frihet og rettferdighet har vært mer levedyktige. Slik må vi tro det blir i fremtiden også.
I et interessant innlegg i Dagbladet, også det publisert 23. mars, som er underskrevet av 39 overveidende unge norsk-pakistanere, kan vi lese at radikaliseringen av pakistansk politikk og offentlighet startet for alvor allerede på 1970-tallet. Det reaksjonære islamistpartiet Jamaat-e-Islam bestemte seg tidlig for å islamisere Pakistan. I 1974 presset de statsminister Bhutto og landets parlament til å erklære ahmadiyya-muslimene som ikke-muslimer i 1974. Etter dette startet en «diabolsk utvikling» i landet, heter det i innlegget.
Samtidig finnes det håp, både i historien og i samtiden, hevder forfatterne av innlegget. De peker på at Pakistan ble grunnlagt for nesten 70 år siden nettopp for å beskytte minoriteter, og at flere av grunnleggerne av landet og de første regjeringsmedlemmene hadde minoritetsbakgrunn, blant dem en ahmadiyya-muslim, en sjia, en kristen og en hindu og dalit.
I dagens Pakistan har «det pakistanske rettsvesenet og presidenten dannet presedens da de ikke benådet den islamistiske morderen Mumtaz Qadri, og provinsen Punjab vedtok nylig en lov mot kvinnemishandling, til tross for en mulig islamistisk motreaksjon. Det finnes pakistanere, både i og utenfor Pakistan, som står opp mot undertrykkingen av Pakistans minoriteter, som taler mullaene midt i mot og kjemper for at kvinner, religiøse minoriteter og alle andre skal være like for loven», heter det i innlegget i Dagbladet.
Forskere som Steven Pinker og Hans Rosling har i flere år fremmet tanken om at verden beveger seg framover, om enn i rykk og napp. Ser vi på de virkelig store trendene og tallene, blir verden stadig tryggere, mer opplyst, mer rettferdig og bedre for de fattige, hevder de. I en del land ser disse trendene imidlertid ut til å være utsatt for alvorlige tilbakeslag. Russland, Tyrkia, Syria og Pakistan er dystre eksempler på en utvikling som går i autoritær og reaksjonær retning.
Med disse landene og terrorangrepene i Paris, Ankara, Brussel og ikke minst Lahore som alle var motivert av en morderisk, reaksjonær ideologi, ferskt i minne, er det vanskelig å holde fast på utviklingsoptimismen til Pinker og Rosling. Likevel er det kanskje det som er den beste medisin: Håp mot terror og undertrykking. Diktatoriske regimer og ideologier har sjelden overlevd i lengden. Det viser historien. Frihet og rettferdighet har vært mer levedyktige. Slik må vi tro det blir i fremtiden også.
