Liten kristen-støtte til Listhaugs innstramminger

Den norske kirke og andre trossamfunn har gitt uttrykk for dyp skepsis til den tilstramming av flyktning- og asylpolitikken som regjeringen har foreslått. Kritikken har gått på retorikken til innvandringsminister Sylvi Listhaug, men også på helt konkrete endringer som er foreslått. Det gjelder særlig at det skal bli vanskeligere med familiegjenforening, og at unge enslige asylsøkere bare får midlertidig opphold.

Kritikk av asylpolitikken har vært tatt opp flere ganger i de senere år fra kristent hold. Som Sven Egil Omdal skrev alt for to år siden: «Det kristne lederskapet har utviklet seg til å bli en humanistisk fortropp. Når noen fryser, gråter eller er redd for den norske statsmakten, står det stadig oftere en biskop eller en kristelig generalsekretær og tilbyr varme, trøst og kraftig protest» (Stavanger Aftenblad 1.3.2014).

«Grenser mellom folkeslagene»
I det siste har noen få kristne ledere uttrykt skepsis til at kirker og kristne organisasjoner skal kritisere myndighetenes asylpolitikk. Det gjelder blant annet redaktøren i den kristelige avisen Dagen, Vebjørn Selbekk. I et intervju med VG (6.2.2016) sier han at hans sympati ligger hos statsråd Listhaug, og at «dette må løses politisk, og der har ikke kirken noen spesialkompetanse». Han får tilslutning fra generalsekretæren i Indremisjonsforbundet, Erik Furnes, som i en leder i organisasjonens blad Sambåndet minner om at «Gud forholder seg også til folkeslag, og her gis det uttrykk for at grenser mellom folkeslagene faktisk er av det gode». Dette er et synspunkt som sjelden uttrykkes fra kristne i vår tid, skandalisert som det er gjennom regimer med raseskiller.

Er det slik at den kristne kritikken av dagens asylpolitikk er et elitefenomen, og at Sylvi Listhaug har bred støtte på den kristne grasrota? Jeg kan ikke påberope meg fullstendig oversikt, men jeg har gjort en studie av kristne hjemmesider, facebooksider og menighetsblad i Kristiansand og fem omkringliggende kommuner: Birkenes, Søgne, Songdalen, Vennesla og Lillesand. Dette er en region som er kjent for å ha et vitalt og mangesidig kristenliv, med høy aktivitet både i Den norske kirke og andre trossamfunn. Mange vil også si at kristenfolket på Sørlandet er mer konservativt enn kristenfolket i andre regioner, selv om det har skjedd en oppmyking av pietismen i de siste par generasjoner.

«Angsten er en dårlig rådgiver»
I alt har jeg sett på nettsider og blader i. Jeg mener jeg har fått med meg de fleste. Nå er ikke nødvendigvis alle menigheter og organisasjoner på nett, men de fleste er. Jeg har sett på publiseringer fra august 2015 til og med mars 2016.

Hva har jeg funnet? 28 av menighetene og organisasjonene, altså litt over halvdelen, omtaler flyktninger og asylsøkere i denne perioden. Svært mange knytter dette til lokale og humanitære tiltak som de står bak, alene eller sammen med andre. Ikke en eneste menighet eller organisasjon gir uttrykk for støtte til regjeringens asylpolitikk og forslagene til innstramming. Det betyr ikke at alle tar eksplisitt til motmæle politisk, men noen gjør det. En ansatt i Frelsesarmeen har holdt foredrag i Blå Kors, og hadde ifølge nettreferatet «mye å si om det hun mener er en feilslått asylpolitikk». Hun kritiserte konkret flere innstramminger. En pastor i pinsemenigheten Filadelfia i Kristiansand siterer Angela Merkel om at angsten er en dårlig rådgiver. Han konkluderer med å spørre om vi i Norge bare skal være fem millioner. «Kunne vi ikke være syv? Vi har plass nok og vi har økonomi til å møte vårt kontinents utfordringer…». Søgne menighet oppfordrer sine medlemmer en torsdag i september til en markering utenfor rådhuset for å vise politikerne at de «ønsker flyktningene velkommen til Søgne». Det er flere slike politiske uttrykk, men de fleste av de 28 informerer om konkrete tiltak og oppfordrer til å delta. Det gjelder kafeer med språkundervisning og sosial kontakt, fotball for asylbarn, innsamling av klær til akuttmottak, ordninger med flyktningverter og mye annet.

Bekymring viker for nestekjærlighet
Mange tiltak er fellestiltak, som velkomstsentrene i Vågsbygd kirke og Domkirkens menighetshus i Kristiansand, eller en fadderordning for flyktninger. Diakonale organisasjoner som Blå Kors, Frelsesarmeen og Kirkens bymisjon stiller opp. Det gjør også menigheter utenfor Den norske kirke, som frikirken og pinsebevegelsen. Lavest aktivitet finner vi i bedehusene. De har mindre tilslutning enn for et par generasjoner siden, og har vel også en tradisjon som ordets mer enn handlingens religion. Men den lille undersøkelsen min gjør det vanskelig å hevde at den kristne eliten er asylkritisk, mens grasrota er asylskeptisk. Det er heller ikke noe som tyder på at engasjementet begrunnes med muligheter for misjonering.

I media og opinion skjedde det en forskyvning fra omsorg og empati til frykt og kontroll i høst. Undersøkelsen tyder ikke på at kristenfolket lokalt fulgte med på den forskyvningen. En eventuell bekymring overskygges av en enkel kristen nestekjærlighetstanke.

En kortere versjon av denne teksten er trykket i Klassekampen 11. april 2016

Pål Repstad er professor i religionssosiologi ved Universitetet i Agder.