Markeringen av 101-årsdagen for folkemordet på armenere var i går, 24. april 2016. Jeg ble også invitert og vil nok anta at jeg er den eneste med tyrkisk opprinnelse som ville ha vært der.
Armenere har tatt imot meg med åpne armer med stor respekt og kjærlighet. Jeg skylder dem dette. Selv om den tyrkiske regjeringen i dag benekter dette folkemordet vil jeg på eget initiativ dra dit og være sammen dem. Historien har innhentet meg og jeg har ingen valg. Jeg kan ikke benekte.
Jeg har stor respekt for dette stolte folket som har gått igjennom mange lidelser og blitt forsøkt utslettet fra historien. Likevel har de klart å holde på språket sitt, skriften sin, musikk, dans, tradisjoner, kirkene og kulturen. Vi kan derfor ikke snakke om armenere uten å snakke om det armenske folkemordet. I Tyrkia har de i 100 år måttet skjule sin identitet, sine navn, sitt opphav. Det blir sagt at dette er et betent tema som mange ikke tør snakke om. Jeg vil snakke om dette og vise det jeg har sett og erfart.
En nasjon som benekter – et folk som vil ha en unnskyldning
Folkemordet på armenerne ble gjennomført mot slutten av Det ottomanske rikets epoke, i en tid med krig, kaos, grusomheter og konflikter. Det startet i 1915, midt under den første verdenskrig. 1-1,5 millioner armenere ble drept i to bølger. Den første var massedrap, fengsling og tvangsarbeid for den mannlige armenske befolkningen i krigsdyktig alder. Den andre var forvisningen og den etniske rensingen av kvinner, barn og eldre, hvor de som ble drevet på flukt mot den syriske ørkenen ble fratatt mat og drikke, og utsatt for voldtekt, plyndring og massakrer.
De fleste tyrkere har blitt lært opp til å nekte. Å nekte er en måte å vise at dette ikke fant sted. Jeg har i forbindelse med dette skrevet ringt til mange av mine armenske venner og stilt kun dette spørsmålet; «hvorfor skal vi fortsatt markere denne dagen, 101 år etter?» Svaret jeg får er; «Vi vil bare ha en unnskyldning».
Spørsmålet mitt er så: Hjelper det bare med et enkelt “unnskyld”? Jeg er ingen historiker, men en enkel humanist med respekt for mennesket. Derfor kan ikke jeg svare på dette. Det eneste personen som jeg gjerne skulle ha spurt i er min avdøde far. Hver gang denne lille tyrkeren ble sint sa han; «Slutt å oppføre deg som en armener». Hva fikk ham til å si det og hisse seg opp når han sa dette er blitt en gåte for meg. Min far var ikke stolt av sitt eget opphav siden hans far var en rømling under krigen og til om med hadde byttet navn. Han var en sønn av en ikke-kriger. Jeg visste den gangen heller ikke hva en armener var. Om de i det hele tatt var et folkeslag. Hvor befant de seg? Hva hadde de gjort for å skape så mye hat hos en enkel fabrikkarbeider fra Tyrkia?
Mitt møte med folkemordet
Som 28-åring hørte jeg for første gang om det armenske folkemordet på et seminar i Istanbul, som omhandlet de forskjellige tyrkiske identitetene. Til og med der ville ikke min svenske professor, som hadde arrangert dette kurset, snakke om temaet. Hun sa at det var krig og mennesker hadde drept hverandre. Tyrkere kunne si akkurat som tyskerne; nemlig at det var ottomanerne. Dette skapte store spørsmål i hodet mitt.
Fra den gangen var jeg på jakt etter armenerne og deres historie. Hvor hadde disse menneskene blitt av? Hvor befant de seg? Hvor mange var de? Hva hadde skjedd? Hvorfor var dette temaet så betent?
De beleste tyrkerne jeg kjenner vet om noen ruiner og gravplasser i sine byer og landsbyer. Hvem disse menneskene er og hvor de har blitt av er det ikke mange som snakker om. Jeg ser nå at det er armenere som måtte forlate sine hjem, skoler, kirker og, tristest av alt, sine barn, med tanke om at de en gang skulle få lov til å bo igjen i sine hjem og hente barna sine. Dette skjedde aldri. Etter mange undersøkelser ser jeg at det finnes mange barn som aldri ble hentet og derfor ble tvangs-tyrkifisert og påtvunget muslimsk tro. Dette er åpenbart et betent tema og derfor en stor skam for det tyrkiske folket, som nå beskyldes for å være barbarer. Det antar jeg er en av grunnene til at denne kaldblodige nektingen fortsetter.
En tyrker i Armenia
Min nysgjerrighet og ydmykhet for historien gir meg en ide om å reise til Armenia og snakke med menneskene der nede i stedet for å lese om det hjemmefra. Etter min erfaring er mennesker de levende historiebøkene som kan besvare mine spørsmål og roe meg ned. Jeg vil skape mine egne historier, erfaringer og minner.
Året var 2015 da jeg reiste til Armenia. Jeg ser på TV og leser i avisene at selveste søstrene Kardashian har reist dit, noe som vekker oppsikt hos mange moteglade ungdommer i hele verden. Jeg ikke en av dem. Jeg vil drikke god vin, snakke med menneskene og observere.
Jeg forstår at jeg ikke kommer til være en simpel turist som mange andre. Jeg er en tyrker, og mine forfedre har vært med på utslette dette folket. Jeg skal reise dit for å møte mine fordommer og mine redsler. Jeg er ydmyk og følelsen er meget tung da jeg tar flyet fra Gardermoen. Jeg vet ikke hva som kommer til å møte meg der nede. Vil disse menneskene mislike meg bare fordi jeg er tyrker, og må jeg skjule min tyrkiske identitet? Hvor mye skal jeg utfordre skjebnen? Gjør denne reisen meg til en dårlig tyrker?
I 2015 i august landet jeg på flyplassen i hovedstaden Yerevan. Det er varmt og jeg er plutselig redd, men det er ingen vei tilbake. Da vi kjører gjennom gatene på vei til hotellet ser vi gamle bygninger, et språk jeg ikke har hørt før og et skriftspråk som er særegent for armenerne. Jeg elsker fra første øyeblikk dette landet, disse menneskene som er så like mitt eget folk. Jeg ser fjellet Ararat bre seg rundt om hele landet. Jeg føler meg hjemme. Her skal jeg ha det godt. Her skal jeg lære, her skal jeg bli omsvermet av kjærlighet. Her skal jeg møte mennesker som skal fortelle meg sannheten om hva de har opplevd.
Tid for å snakke sammen igjen
Jeg reiser landet rundt og snakker med mange forskjellige mennesker. Stiller dem spørsmål og blir bare møtt med glede og kjærlighet. Jeg ser et stolt folkeslag. Flotte kvinner. Rolige og kultiverte mennesker. De vil hjelpe meg. De vil lære av meg. Til mange av de jeg har møtt forklarer jeg ydmykt at jeg ikke visste om dette og ber pent om unnskyldning. Dette skylder jeg armenerne og mine forfedre, som ikke visste bedre.
Kemal Ataturk grunnla Tyrkia som et land for det tyrkiske folk, basert på sekularisme og nasjonalfølelse. Det var ikke plass til armenere, kurdere og andre etniske minoriteter. Jeg ser nå at Tyrkia ville hatt veldig godt av å ikke jage ut armenerne. At hat ikke er et tema når de møter meg. Jeg ser at jeg er en god tyrker ved å omfavne mine armenske naboer. Aldri har jeg noensinne sett et land som er fylt av så mye kultur, gamle bygninger, skulpturer og malerier som i Armenia. Jeg har sett og opplevd. Hvis det kommer en tyrker vil jeg svare: «Har du vært der? Har du snakket med en armener?» Jeg reiser hjem gråtende på flyplassen med bagasjen min fylt av gaver fra armenerne jeg møtte. Armenia er et land jeg absolutt vil reise tilbake til for å lære mer.
Jeg vil derfor med stolthet og ydmyket møte mine armenske venner og markere denne dagen. Jeg vil gjøre dette helt til den tyrkiske staten ber om unnskyldning, noe som ikke ser ut som vil skje med det første. Jeg vil fortsette å snakke om Armenia og armenere. Dette fortjener deres forfedre. Dette fortjener historien for at det ikke skal skje igjen. Mitt store ønske er som alle andre armenere, at grensen mellom Tyrkia og Armenia blir gjenåpnet og vi kan besøke hverandre. At armenerne kan se sine forfedres hjemland. Jeg skal reise igjen til Armenia og nå med stor glede heller enn nervøsitet. Møte disse hjertevarme menneskene som har behandlet en tyrker bedre enn jeg noen gang hadde tenkt.
Vi må ikke vente. Vi må fortsette å snakke om dette. Forsone oss med historien. Jeg vet at med dette skrivet vil jeg skape mye misnøye bland mine tyrkiske venner. Men jeg er ikke opptatt av det. Jeg er opptatt av at sannheten kommer frem og at armenere kan komme til Tyrkia og bidra med sin kultur og språk. For vi er like, uansett hva som blir sagt og gjort. Vi er to folkeslag som er avhengige av hverandre. Vi må igjen begynne å i gjenoppta kontakten, og slik skape fred i regionen.
Yasemin Yildiz er tolk, oversetter tyrkisk, og har studert Midtøsten- og Afrikastudier ved UiO. Hun er feminist, aktivist og humanist.
Opprinnelig publisert på Radikal Portal. Gjenpublisert i sin helhet på utrop.no med Yildiz` og Radikal Portals godkjenning.
