Foto: Vänsterpartiet Malmö/Olof Holmgren
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Hvor var du da Ali Esbati ble tegnet som en ape? kommer vi muligens til å spørre hverandre om 20 år, slik enkelte i Norge fortsatt spør hverandre om hvor man var da Oddvar Brå brakk staven (i 1982).
En gang i fremtiden vil kanskje en viss maidag i 2016 regnes som oppstarten på “Annus Esbaticus”, vendepunktet hvor den norske integrerings- og innvandringsdebatten gikk inn i en mer revirdominert og ideologisert fase. Hvor man ikke lenger diskuterte som meningsmotstandere, men som medlemmer av ulike stammer i en evig boksekamp på nettet.
Først, i det ene hjørnet:
RV, Reggressive Venstre, som under det esbatiske banneret også kan kalles for Alis Venner. Antatt som tilhengere av en videst mulig tolkning av rasismebegrepet, og hvor dagens integreringsproblemer tolkes utifra systemiske problemer (herunder storsamfunnets feil). NRK-team på reportasjetur i innvandrerdrabantbyene Husby og Rinkeby har en bevisst agenda om å sverte utsatte og undertrykte minoriteter, som ikke får jobb eller bedre bolig. Og da er det kanskje litt greit at noen får bank eller trues vekk fordi de skriver stygt om dem som bor der. En må ha “forståelse” fordi dette er et uttrykk for frustrasjonen de føler overfor storsamfunnet – også i andre sammenhenger.
Så i det andre hjørnet, i blå underdeler:
Facebook-Høyre. En ansamling (som oftest) hvite, heterofile menn med angst for privilegietap. Det nye flerkulturelle samfunnet oppleves av de mest hardbarkede i denne uoffisielle sekten som en slags videreføring av den “nye verdensorden”. Et århundreder gammelt Kristen-Europa skal gradvis erstattes med “de andre”. Syria-flyktningene er bare en del av denne skjulte taktikken fra “eliten”. Et nyliberalistisk prosjekt hvor de nyankomne fra ressurssvake land skal inviteres i hopetall og overta jobbene til den fagorganiserte norske mann og kvinne. Og blir det mange nok, så får Oslo og Norge no-go-soner og kvinner må kle seg “sømmelig” for å slippe å bli trakasssert på åpen gate.
Spiral av reaksjon og motreaksjon
Spøk og tastatur-revolver til side: kjenner du deg igjen i tonen? Synes du det er høres for voldsomt ut? For det er slik den offentlige debatten om innvandring, rasisme og integrering har utviklet seg den siste tiden.
Karikaturer og rasisme er intet nytt. Forskjellen nå er at tonen er stadig blitt hardere, mer militant og mer opptatt av å fremme egen sak og egen agenda enn løsninger basert på fakta. Og et foreløpig nadir (bunnpunkt) nådde man i den såkalte striden mellom kunstneren Thomas Knarvik og den svenske riksdagspolitikeren Ali Esbati. Esbatis stadige innlegg om rasisme i Norge var nok til å få frem en reaksjon, i form av en infantil apetegning av den svenske politikeren.
Siden tegningen av Esbati i apeform, og med frasen “Dere er rasister” gjentatt på langs, fant veien frem til alles smarttelefoner, har sosiale medier vært åsted for en seiglivet brann av reaksjoner og motreaksjoner. Så å si alle kommentarstemmene i den norske innvandringsdebatten har sagt sitt. Fra Lars Gule til Mala Wang-Naveen til SV-politkeren Snorre Valen (som har bedt kunstneren om å si unnskyld til Esbati), til Per Elvestuen til Kjetil Rolness. Tonen har til tider vært røff, ganske røff. Blant annet har Gule, som i likhet til Esbati har blitt karikert i svært lite flatterende positurer av Knarviks penn, kalt kunstneren for “drittsekk”.
To ulike virkeligheter?
En skremmende tanke er at , midt alt denne brannen, er at få, om ingen har turt å være brannmannskap. Som i Husby i 2013. Kanskje med unntak av (til en viss grad) forfatteren Pål Nordheim.
Først og fremst er det dette som skremmer: Konturene av en ny og søplete debatt, hvor det å finne motstanderens feil blir viktigere enn fellesløsningene. En får nesten inntrykk av man bor i ulike virkeligheter. I to helt forskjellige verdener, ikke bare digitalt, men også analogt. I en verden hvor den såkalte “FB-høyre” trykker Knarvik til sitt bryst som ytringsfrihetsapostel, mens Esbatis meningsfeller får kunstneren masserapportert vekk fra sosiale medier.
Særlig sistnevnte er svært beklagelig. Slike debatt-teknikker, eller mangler på sådanne, minner mer om fremgangsmåten til høyreekstreme og islamister og bidrar til enda mer bensin på bålet.
Når debatten “facebookiseres”
En kan nesten få inntrykk av at man må velge mellom hoffnarren Knarvik og riksrefseren Esbati.
Så hva med disse to? Er de absolutte motpoler? Er den ene Gud og den andre Djevelen (eller viceeversa utifra hvilken leir man tilhører)? Ingen av delene, tenker jeg. Én er svensk riksdagspolitiker med reell makt og innflytelse i svensk og norsk samfunnsdebatt. Esbati brukes flittig som kommentator og kilde, og har blant annet bedt integreringsminister Sylvi Listhaug om å gå av. Og derav passer han svært dårlig inn i en tildelt systematisk offerrolle. Men at han har blitt karikert på en svært krenkende vis, må man konstatere. Ape-henvisningen har historisk sett blitt brukt i svært dehumaniserende forstand, og er uheldig ad extremum. Uansett hvor mye man skulle føle seg krenket av Esbatis venstreradikale retorikk.
En debatt med stank av bensin
Knarvik, som sier han ikke forstår seg på mennesker, bør i denne sammenheng takkes for å ha facebooksiert, spisset til, og helt bensin på en debatt som allerede er en pyromans drøm. En trenger ikke mer enn en kikk på hans tegnerblogg eller på hans inntil nylig åpne Facebook-profil for å skjønne tegningen. Bokstavelig talt.
Er vi da tjent med at den offentlige debatten, hvor ytterpunktene og skremselbildene får dominere? Hvor Facebook- og Twitter-malen blir skikk og bruk? Neppe.
Spørsmålet er hvor mye den offentlige samtalen, som egentlig har en helt annen dynamikk, vil bli facebookisert. Hvor mye genuin antirasisme har å tjene eller tape på slike virtuelle, men dog så virkelige, diskusjoner.
Først da kan man snakke om et reelt “Annus Esbaticus”. Da debatten endret ansikt.
