Foto: Scanstockphoto
Skal vi tolerere de intolerante? Slik lyder, i svært forenklet og forkortet form, det såkalte “liberale dilemma”, først formulert av den norske filosofen Hans Skjervheim. Med andre ord: I et liberalt samfunn, der friheten er rettesnor for både formelle lover og uformelle normer, hva gjør vi med dem som velger å rette seg etter svært konservative, reaksjonære eller illiberale livssyn?
På overflaten kan det synes som om dette er dilemmaet franske politikere har havnet i. I frihetens, likhetens og brorskapets land har lokale politikere innført forbud mot den såkalte burkinien, altså badedrakt for kvinner som ønsker å følge islamske normer for anstendighet når de bader offentlig.
Dypt misforstått
Etter flere grusomme terrorangrep i Frankrike de siste årene (Charlie Hebdo, Bataclan, Nice osv) er det ikke rart at franske politikere føler at de må gjøre noe. Det er dessuten lett å skåre politiske poeng i forkant av valg på å vise at man er hard mot de harde. Den belgiske populismeforskeren Cas Mudde har pekt på at oppslutningen om klassiske høyrepopulistiske saker, som lov og orden og motstand mot innvandring, er svært høy i de fleste europeiske land. Han mener den største statsvitenskapelige “gåten” når det gjelder europeiske høyrepopulister ikke er hvorfor de får så mange stemmer, men tvert imot hvorfor de ikke får flere. Han minner også om at “populismen ofte blir stygg når den kommer til makten.”
De franske forbudene, og den støtten de utrolig nok har fått helt opp på toppnivå i fransk politikk, bygger på dype og foruroligende misforståelser av hva islam er og hvordan man bør håndtere religiøst mangfold i et opplyst, vestlig demokrati. Her hjemme er det først og fremst figurer som Carl I. Hagen og Hege Storhaug som inngir seg på samme håpløse logikk. Storhaug sa på Dagsnytt 18 i går at hun støtter forbud mot burkini i norske svømmehaller, men ikke på strendene (!). Begrunnelsen hennes for å ønske seg et forbud er at “jo mer tildekning vi ser i et samfunn, jo større ufrihet er det”, og antydet at burkini og hijab er ensbetydende med støtte til sharia. I Frankrike har man argumentert med at burkinien er et symbol på støtte til radikal islam, ja til og med til terrorisme.
Skaper motstand
Det er mye å si om slike argumenter. Verken Hege Storhaug eller franske politikere kjenner motivene til muslimske damer som dekker seg til. Særlig blant unge muslimer er hijab og burkini plagg med svært mangfoldige betydninger og uttrykk knyttet til seg. De kan være alt fra pynt (som Nora Mehsen, leder i Skeiv Verden og selverklært kulturell muslim påpeker i Klassekampen i dag), via idenititetsmarkør til et politisk symbol. Det er fullstendig misforstått å påstå at det er et én-til-én forhold mellom tildekking og støtte til “radikal islam”. Hevder man noe slikt, avslører man først og fremst sin egen uvitenhet.
En annen side av saken er selvsagt at et burkini-forbud er et særdeles dårlig virkemiddel om man ønsker å kjempe mot undertrykking av kvinner. Det er det minst to grunner til. For det første skaper det, som vi har sett, enorm frustrasjon og motstand blant muslimer, og blant ikke-muslimer, når muslimske kvinner blir fortalt hvordan de kan og ikke kan kle seg (ingen snakker for øvrig om å forby knyttnevelangt skjegg). For det andre er det langt fra klart at det ikke bryter med religionsfriheten og den generelle personlige friheten å forby visse klesplagg på offentlige badesteder. Det kan bli spennende å se hva som blir utfallet om de franske forbudene blir brakt inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Det er en alvorlig skrape i lakken for et liberalt demokrati som Frankrike når de begir seg inn på slike autoritære tiltak. Det er bekymringsfullt at terroren fra ekstreme islamister får et av de viktigste og mest tradisjonsrike demokratiene i verden til å tippe over i illiberal retning. Det er jo nettopp det motsatte som burde skje. Frankrike burde vise at de solidariserer seg med sine muslimer og at de beskytter deres rettigheter. I et moderne, mangfoldig demokrati må det være plass til også til de konservativt religiøse (og, får man legge til: til de naturlig bluferdige).
Gikk i fella
Så hvor står Frankrike i debatten om det liberale dilemma? For de kompromissløse frihetsforkjemperne kan det kanskje se ut som franske politikere har tatt et vanskelig, men riktig valg. De har slått ned på undertrykking av kvinner og symbolsk støtte til autoritær, reaksjonær islam. Men det er dessverre ikke det som har skjedd. I virkeligheten har man gått i en felle. Man har satt sine egne, liberale verdier over alle andre verdier og innført illiberale lover ut ifra en oppfatning om at man selv vet best. Eller som Skjervheim selv sa det: “Når dei liberale prinsippa vert sette absolutt, forvandlar det heile seg til illiberalitet.” (En god gjennomgang av noen sentrale poenger kan leses her.) I en pluralistisk stat er det nettopp verdimangfold som er kjennetegnet. En sann liberalist lager et system som også har plass til de konservative. Frihetskampen mot undertrykking i konservative religioners og ideologiers navn må tas politisk, i åpent lende og våpenet må være argumenter, ikke forbud.
