Frisørdilemma

Frisør Merete Hodne driver sin egen salong i sentrum av Bryne. Da den 23-årige muslimske kvinnen Malika Bayan, kom på døren med hijab i oktober i fjor og ville farge håret, nektet Hodne henne adgang. Hun ble bøtelagt av politiet med 8000 kroner for å ha nektet Bayan adgang til frisørsalongen. Denne boten nekter Hodne å betale, og hun er nå tiltalt for overtredelse av straffelovens paragraf om diskriminering. Saken skal vurderes i neste uke. 

Hodne selv mener at hun ikke ønsker ondskapen velkommen i sin virksomhet. Med ondskapen mener hun ideologien islam, og at hijab er et symbol på denne ideologien på samme måte som hakekors er det for nazismen.

Jeg må være tydelig her, man kan ikke nekte mennesker adgang til tjenester basert på deres religion, hudfarge, legning eller funksjonshemning i et demokratisk samfunn. Å nekte en kvinne med hijab adgang er som å nekte en kvinne med kors rundt halsen eller en homofil adgang et annet sted. Frisøren driver en privat virksomhet, men vi har en diskrimineringslov rettet nettopp mot slike tilfeller i Norge. I siviliserte samfunn kan ikke en butikkeier velge kunder utfra religion, hudfarge eller legning.

Mange i Norge forstår islam som en ideologi. Dette er feil. Islam er først og fremst en religion og kan i tillegg være en omfattende livsstil. Islam som ideologi er et nytt fenomen som søker å styre samfunnet etter sharia-lover, det kaller vi islamisme. Nå kan man si at hijab er ganske utbredt blant islamister, men hijab brukes også og er tidligere blitt brukt av konservative muslimske kvinner.

Nå er jeg ikke akkurat fan av hijab på grunn av historien og bakgrunnen. Men Hijab har en komplisert og sammensatt historie og kan ikke reduseres til bare «ideologien» islam: Selv i Iran der islamismen oppsto etter revolusjonen av 1979, brukte konservative muslimske kvinner chador før revolusjonen. Chador er en sort kappe som bare blotter ansiktet. Før revolusjonen hadde vi ulike typer chador som dekket ulike mengder hud og hår, men chador ble brukt.

På den annen side må det tilføyes at det virker som om kunden i frisersalongen, Malika, bevisst gikk inn i butikken (dette er spekulasjon fra min side) for å provosere frem en bestemt respons. Frisøren ser ut til å være et aktivt og kjent medlem av den islam fiendtlige gruppen SIAN (Stop islamisering av Norge), dette på et lite sted der de fleste kjenner hverandre.

I hennes frisersalong klipper både menn og kvinner seg. En dame som er såpass konservativ at hun dekker håret med hijab, ville neppe ta av seg hijaben for å farge håret i en frisersalong der menn er tilstede. Så det er tvilsomt at hun har valgt nettopp denne salongen uten å ha en politisk agenda. Selv går jeg noen ganger til en flink hijabi-dame på Grønland for å ta den tradisjonelle ansiktsbehandlingen «tråd». Hun har et eget rom bak med forheng for kvinnelige klienter.

Det blir interessant å se hvilket utfall denne saken får. Vi har ikke hatt lignende saker i Norge før, dermed må retten se på tilsvarende saker i Europa. Frisøren selv sier at hun er villig til å gå hele veien til menneskerettighetsdomstolen i Strasburg.

Personlig mener jeg at vi trenger å snakke mer med hverandre, heller kommunisere enn å bygge murer rundt oss, kanskje tilegner vi mennesker ideer de ikke har. Kanskje kunne frisøren først ha snakket litt med den muslimske kunden, det ville ikke skadet om hun for eksempel nevnte prisen på hårfarging før hun definerte kunden som en «ondskapens islamist» som skal opprette «sharia» i Norge.

Eller kanskje den muslimske kvinnen kunne tatt initiativ til å hilse og prate litt med frisøren. Å gå rundt og lage fiendebilder av hverandre hjelper ingen. For hva betyr det å få en dom i denne saken? Vil Merete Hodne i tilfelle bli mindre islam fiendtlig av det? Vil en dom hjelpe henne å forstå at hun diskriminerer folk? Har Malika i så fall seiret? Kanskje blir posisjonene mer låst og begge taper på det.

Opprinnelig publisert på Mina Bais egen blogg. Republisert i sin helhet på utrop.no med hennes godkjenning.