Foto: Justis- og beredskapsdepartementet
På mange måter har Sylvi Listhaug lyktes med det hun satte seg som mål da hun ble ny statsråd med spesielt ansvar for innvandring og integrering for halvt år siden. Antallet flyktninger som kommer til Norge har gått drastisk tilbake. Antall returer er på vei opp. Det er også populariteten til Listhaug (dog synker Frp som parti på meningsmålingene).
Men seirene til Listhaug har hatt sin pris. Store summer er gått til “asylbaroner” etter at et enormt antall asylplasser har blitt stående tomme. Dette er likevel bare en midlertidig kostnad for staten. Mer alvorlig er det at Sylvi Listhaug, med hjelp fra justisminister Anders Anundsen og Erna Solberg, har klart å skape et bilde av Norge ute i verden som et land som er negativt til asylsøkere. Og det bildet er ikke bare basert på inntrykk og følelser, det er basert på reelle fremstøt for å stanse strømmen av flyktninger til Norge (dog måtte Listhaug tåle et lite tilbakeslag da regjeringen så seg nødt til å begynne å realitetsbehandle søknaden til asylsøkere som kommer via Russland).
Farlig snevert
Enkelte vil kanskje argumentere for at dette jo er jobben til regjeringen. I tillegg til Sylvi Listhaugs seire har Anders Anundsen fått satt opp gjerde mot den russiske grensen (riktig nok litt for nærme), og Erna Solberg har sørget for at Norge fremdeles kan internere barn på Trandum. Dermed sikrer vi oss både mot uønsket tilstrømning av asylsøkere og god kontroll med identiteten til dem som ankommer. Det må da være bra?
Sylvi Listhaugs knallharde klype i asylpolitikken har festet grepet for stramt.
Vel, slik kan det kanskje se ut hvis man betrakter asylfeltet med et snevert økonomisk og nasjonalistisk blikk. Faktisk har vi imidlertid en uløst flyktningkrise i Europa. Etter at strømmen av flyktninger som tok seg til Europa tiltok dramatisk gjennom 2014 og 2015 og dødstallene på Middelhavet økte på tragisk vis, klarte EU å få til en avtale med Tyrkia. Den gikk ut på at EU skulle få anledning til å sende folk som tar seg ulovlig inn i EU fra Tyrkia tilbake mot at EU tar imot et tilsvarende antall kvoteflyktninger direkte fra Tyrkia, et land som har fått svært mange flyktninger de siste årene, særlig fra nabolandet Syria. EU er ikke i nærheten av å klare å fordele de 160.000 flyktningene det er snakk om mellom medlemslandene. I Ungarn har myndighetene til alt overmål brukt nesten en halv milliard kroner på å forsøke å sabotere avtalen.
I går kom nyheten om at åtte norske organisasjoner (NOAS, Norsk Folkehjelp, Amnesty International, Caritas, Flyktninghjelpen, CARE, Atlasalliansen og Mellomkirkelig råd) i et felles brev til statsminister Erna Solberg oppfordrer regjeringen til å sørge for at 2000 flyktninger som befinner seg i Hellas og Italia, blir flyttet til Norge, og at andelen syriske kvoteflyktninger økes med 500.
– I forbindelse med økningen i antallet asylsøkere som kom til Norge i fjor, ble det opprettet et stort antall mottaksplasser som nå står tomme. Dette innebærer at Norge nå har stor ledig kapasitet til å ta imot asylsøkere, heter det i brevet.
Knallhard klype
I mellomtiden fortsetter krigen i Syria og andre kriser i verden å tvinge nye mennesker på flukt. I denne situasjonen er Utrop enig med de åtte organisasjonene: Norge bør nå vise større raushet og ikke fokusere mest på forbedret ID-kontroll av utlendinger og frivillig retur. Det voldsomme fallet fra rundt 31.000 asylsøkere i fjor til godt under 3000 hittil i år er tankevekkende når vi vet hvor mange som fremdeles er på flukt i verden. Sylvi Listhaugs knallharde klype i asylpolitikken har festet grepet for stramt. Men det er ingen ting som tyder på at hun vil bli slippe opp på noe område fremover.
