Foto: Privat
- Tragedien som har rammet muslimer - 29.04.2017
- Frykt og forsvar ødelegger for muslimer - 17.02.2017
- Trumpifisering - 08.02.2017
I NRK programmet «Debatten» den 29.09.16 fortalte Leyla Hadic at Nikab har gjort henne fri fra motepress, skjønnhetspress og kroppspress. Jeg finner det svært underlig at Nikab nå skal brukes som et symbol på kvinnefrigjøring. Frigjøring er en intensjonell handling. I alle forsøk på frigjøring er to spørsmål gjeldende: 1) Hva det er en frigjør seg fra? og 2) Hva er det en frigjør seg til? Historisk sett vet vi at ikke alle frigjøringskamper har vært like heldige for menneskeheten. Tvert imot, noen av frigjøringskampene førte til enda verre totalitære og menneskefiendtlige prosesser. De som blindt støtter den såkalte «frigjøringsprosessen» i bruken av slike plagg, har et manglende fremtidsperspektiv og har ikke spurt seg hvor dette skal ende opp.
Leyla Hadic, hennes medsøstre som bruker Nikab og alle de som støtter hennes valg, vil gi storsamfunnet skylden for manglende inkludering. Dette er ansvarsfraskrivelse. Hvis en kvinne velger å gjøre seg ansiktsløs, ekskluderer hun seg selv fra det sosiale rommet og mye av det som foregår i det. Enda mer alvorlig blir saken når denne kvinnen blir tvunget til å bli ansiktsløs, ikke bare med makt, men også via sosialt press eller manipulering av hennes religiøse tro. Denne kvinnen blir frarøvet massive muligheter for utvikling og psykologisk vekst, som kun skjer i samspill med medmennesker.
Har man undervurdert ansiktets betydning?
De som støtter bruk av Nikab har glemt en viktig ting: ansiktets betydning i kommunikasjonen. Ansiktet er beriket med mange små og mellomstore muskler som er godt forsynt med nervefibrer. I et kompleks og fascinerende samspill mellom disse musklene og hjernen, uttrykker ansiktet mange forskjellige kommunikative signaler. Mennesket er utstyrt med spesielle hjerneceller; speilnevroner, som har som oppgave å lese og tolke blant annet ansiktsuttrykket til en annen, en funksjon som er sentral for å kunne sette seg inn i den andres psykologiske ståsted. Denne prosessen er opphavet til det som kalles for empati. Ansiktsuttrykket til et medmenneske hjelper oss å tune empatisk inn på henne og respondere adekvat emosjonelt. Ansiktsuttrykket til mor, for eksempel, spiller en sentral rolle i samspillet mellom mor og barn. Vi vet fra forskningen at barn begynner veldig tidlig å lese ansiktets uttrykk hos voksne, en egenskap som blir med barnet videre i voksen alder.
Vi kommuniserer ikke bare med ord, men også med ansiktet og kroppen vår. Ansiktsuttrykket sier av og til mer enn tusen ord, gir oss hint om det usagte, gjør oss nysgjerrige på den andre. Når en kvinne velger å dekke ansiktet, stenger hun en viktig kommunikasjonskanal til sine medmennesker. Kommunikasjonen blir fattigere og mer forvirrende. Hun gjør seg uttrykksløs, men frarøver også andre muligheten til å kunne forstå og forholde seg til henne på et ikke-språklig plan.
Nikab – den misforståtte frigjøringen som hindrer integrering
Man kan ikke betrakte bruk av Nikab som en frigjøring fra kroppspress eller motepress. Hvis en tror at bruk av Nikab er å frigjøre seg fra kroppspress, vil jeg heller svare at Nikab setter kroppen i et fengsel. Samtidig, hvis man vil unngå oppmerksomhet mot sin kropp, som det ofte hevdes; så er det ingenting som vekker mer oppmerksomhet i vårt moderne samfunn enn en kvinne i Nikab, og hele argumentasjonen faller sammen. Nikab er et symbol på fornektingen av en viktig del av den mellommenneskelige kommunikasjonen. Nikab gjør kvinnen mimikkløs og tar fra henne muligheten til å delta i samspill med andre. Den som bruker Nikab utestenger seg selv automatisk fra en rekke sosiale funksjoner og muligheter.
Jeg vil spørre Leyla Hadic og de som støtter hennes valg og mener at dette er integrerende om følgende: hvordan kan en kvinne med Nikab arbeide som kirurg, psykolog, barnepleier, lærer, advokat eller politi? Bruk av Nikab og lignende klesplagg er uforenlig med alle typer yrker der det er nødvendig med mellommenneskelig kommunikasjon. Nikab er et massivt hinder for en fullverdig kommunikasjon mellom mennesker og kan aldri bli normalisert.
