Foto: West Point Women's Boxing
Aftenposten satte i oktober fokus på ungdom og trening. En ny omfattende rapport om ungdoms treningsvaner dannet utgangspunkt for dekningen (Idrettsdeltakelse og trening blant ungdom i Oslo, utgitt av Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor). Forsker Anders Bakken, som er en av rapportforfatterne, sier til avisen:
– Tallene viser en økende polarisering mellom minoritetsjenter og andre ungdommer. Den har vi sett de ti siste årene. Det er vanskelig å overvinne de mekanismene som spiller inn.
Dette er klar tale fra en av Norges fremste eksperter på feltet. Uzma Rana mener Aftenposten er unyansert i sin dekning. Det har hun til dels rett i. Alle som kjenner Oslo, vet at kvinner og menn med alle bakgrunner og i alle aldre trener og er aktive. Derfor blir det misvisende når en kilde Aftenposten har intervjuet, får det til å se ut som det at minoritetsjenter trener, nærmest er noe helt nytt.
Går i fella
Men Rana går i en felle når hun faller for fristelsen og velger ut tall fra den nevnte rapporten på en selektiv måte. For hva er det Aftenpostens artikkel egentlig handler om? Jo, minoritetsjenters deltakelse i organisert trening. Her skiller de seg veldig klart ut. I rapporten (side 44) kommer det fram at bare 16 prosent av minoritetsjentene trener aktivt i idrettslag. Dette er mindre enn halvparten så mange som den gruppa med nest lavest deltakelse (majoritetsjenter, 38 prosent) og mer enn tre ganger færre enn gruppa med høyest deltakelse (majoritetsgutter, 51 prosent). Riktig nok deltar minoritetsjentene mer i andre organiserte former for idrett, men her er deltakelsen generelt lavere (mellom 17 og 29 prosent).
Åpenhet er best
Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig. Selv om to fakta umiddelbart virker selvmotsigende, betyr det ikke at begge ikke kan være riktig samtidig. Ja, integreringen har kommet langt i Norge, og mange minoritetsjenter er selvstendige, frie, deltakende og lykkes godt i det norske samfunnet. Samtidig er det et trist faktum at slik er ikke hverdagen og livene til alle minoritetsjenter. Det at vi i 2016 har fått de såkalte «skamløse jentene», som egentlig bare krever noe så selvsagt som å få være selvstendige individer, illustrerer dette poenget.
Statistikken som Aftenposten har tatt tak i, sier noe viktig om situasjonen for et betydelig mindretall av minoritetsjentene i Norge. Det bør vi være åpne om.
En forkortet versjon av denne kommentaren har stått på trykk på Aftenpostens debattsider (kun på papir).
